Min bloggervenninne Laila skrev nylig på instagram kontoen sin om at hun mener nett-debatt burde læres om på skolen. “Det er mye følelser og synsing som rår, og gjerne noen ufine sleivspark i nett-debatt”, skriver Laila. Så foreslår hun at nett-debatt burde være et fag på skolen. Jeg sitter her med blandede følelser, og kjenner at temaet berører meg kraftig. På den ene side vil jeg helst ikke innrømme at jeg er en av dem som ikke kan debattere saklig. På den andre side forstår jeg kjempegodt at nett-debatt er blitt et samfunnsproblem.
Jeg står og diskuterer ting og tang med ei bekjente dame på butikken, damen virker til å ha helt andre meninger enn meg, eller bedre sagt har hun meninger som irriterer vettet av meg og som jeg er helt uenig i. Jeg kikker på hennes inspirerte ansikt og det eneste jeg har lyst å si er at hun ikke har rett, at hun virker dum og ligner på ei gammel ku. Men sier jeg det midt i butikken full av fremmede og kjente mennesker? Det gjør jeg såklart ikke. For jeg kan gå med veldig rare tanker om dem jeg omgås daglig, men det er allminnelig folkeskikk som stopper meg fra å lire de grufulle og gærne tanker og meninger ut av meg i all offentlighet. For da vil jeg bare drite meg ut foran alle. Ikke sant?
Det er helt annerledes når jeg sitter foran dataskjerm. Da sitter jeg med følelsen at denne elskede skjermen beskytter meg der ute i nettverden. At ingen ser meg liksom. Jeg kan lage et falskt navn og putte et falskt bilde på kontoen min. Så det er tut og kjør. Dette fører til at jeg mister hemninger liksom. Jeg føler meg uovervinnelig! I slike situasjoner popper alt ut av det man sliter med eller har lyst å få ut. Tenker jeg at der ute sitter det ekte levende mennesker med sine traumer, følelser og personligheter? Nope. det gjør jeg ikke. Hjernen min er skrudd sammen slik at den ser ikke noe som ikke finnes her og nå. Så det er bare å angripe, kjefte og skrive masse ufint. Jeg innrømmer nå at jeg havnet i dette altfor mange ganger!
Den bitre sannheten er at jeg driter meg fortsatt ut, akkurat på lik måte som da jeg står midt i butikken og sier dritt oppi trynet på hun bekjente damen min. Forskjellen er bare at jeg selv ikke tror at jeg er så synlig. Akkurat som om jeg trodde at jeg hadde på meg usynlig hatt, mens andre skulle fortsatt se og høre meg tydelig.
Dette er skummelt og dette har sine konsekvenser. Derfor er jeg helt enig med Laila at slik bør læres på skolen. Jeg er veldig glad for at det kom reklame som poengterer at det man sier på nettet er likestilt med noe man sier “off line”.
Klarer dere å debattere saklig over nettet?
XOXO Tastaturheks
