Jeg sitter her og reflekterer over hvor lett det egentlig er å bli toxic uten å være klar over dette selv. I dag snakket jeg med ei hyggelig dame som jeg er sikker på ønsker meg bare ve og vel, derfor sier jeg ikke mer om henne, men som klarte å såre meg litt uten å være klar over dette.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Mens jeg snakket om lange arbeidsdager og lang kjørevei, sa hun plutselig at dettte må være kjempebra for min del at det ikke sitter noen små unger hjemme og venter på meg. Det er det i utgangspunktet og hun mente dette vel, men sanneheten er at det kunne vært en liten gutt eller ei lita jente på snart to år som skulle vente på meg hjemme. Men det blei ikke slik fordi babyen min ikke fikk lovt å vokse og bli født. Det vet ikke hun som sier dette. Hun leser meg (som hun tror) og plasserer meg i sosial stige hvor jeg er ei voksen dame med voksen datter som må være kjempeglad for at hun er ferdig med småbarnstiden. Sannheten er at jeg kunne gitt kjempemye for å få oppleve denne småbarnstiden igjen. Det vet ikke hun. Hun mener bare vel. Hun tror at jeg mener det samme.

Mens jeg er på tur med ei venninne klager hun over sin familie, masete barn og gubben som tuller. Hun sukker og sier at jeg er så heldig som slipper alt dette, kan lese eller sove ettermiddagen og lever livet som jeg selv vil. Sannheten er at jeg kunne bytte med henne. Jeg har veldig lyst på familie med alt dette medfølger.

Jeg sitter med venninner og drikker vin. Vi skravler. Hun deler litt fra barndommen og jeg forteller om min oppvekst. Jeg forteller om pappa og alle de fine stundene vi hadde sammen da jeg var liten. Hun nikker og ikke sier noe. Så kommer jeg på at hun aldri hadde en pappa og kanskje det er vondt å høre på. Hvem vet. Men plutselig ble jeg uforsiktig med ord og toxic selv. Det er så lett å gjøre. Vi tenker en ting, og vi tror at folk deler samme mening, men vi aldri vet hva sannheten er…

Hva tenker dere om dette? Bør man alltid passe på hva man sier?