boks
boks
Det å være mamma til en ungdom er ikke bare bare, og byr på en hel rekke av diverse utfordringer. For meg ligner denne perioden på trassalderen som vi passerte da min datter var tre år. Nå virker det som om den kom tilbake med ny styrke, bare i utvokst variant. Før kunne jeg få den enkle “mamma er dum”, mens nå kan det komme noe lignende, men mer reflektert “Mamma, du er så gammeldags!”. Verst av alt for min del er situasjoner når man prøver å få til en dialog, eller spør om hvordan det gikk på skolen i dag, men møter bare stillhet og synet av ungdommen som er mer opptatt av telefon tilbake, eller enkle “ja” og “nei”.
Hvorfor skjer dette?
Jeg bruker råd fra en amerikansk forfatter og psykolog Lisa Damur i denne artikkelen. Lisa har skrevet flere bøker om forhold mellom foreldre og barn. Hun skisserer fire hovedgrunn for at din og min tenåring kan være stille når man prøver å dra i gang en dypt og meningsfull samtale.
Frykt for din reaksjon
Barna våre kjenner oss bedre enn vi selv gjør det. For de har bodd med oss hver dag i hele sitt liv. Så om ungdommen din har kommet i trøbbel på skolen i dag og vet at din reaksjon blir slik “Jeg har sagt jo at det kommer til å skje!” eller noe lignende så velger hen som regel at det å tie er det beste alternativ.
Hvis det er tilfellet så kan du starte samtalen ved å spørre “Er du redd for at jeg skal preike til deg?”
Slik kan du avklare situasjonen og dempe frykt hos tenåringen din.
Frykt for konsekvenser
Ofte tenker ungdommer at det vil skje noe om de forteller for mye. For eksempel, de får ikke lommepenger eller mamma ikke slipper dattera ut med beste venninne om hun får vite at venninnen tok graviditetstest ol.
Det vi kan gjøre er å slutte å dømme ungdommene våre for hardt. Selv de mest fornuftige barn kan gjøre dumme ting av og til. Derfor er det bedre å spørre om dere kunne finne løsningen sammen i tilfellet noe dumt har skjedd.
Frykt for at mor forteller dette videre
Ofte forteller vi om barna våre til andre uten å tenke seg om (dette gjelder skriblerier på bloggen også!). Dette kan føre til at barna unnlater å fortelle noe til voksne i frykt for at de voksne vil fortelle dette videre, ringe politi, eller koble inn det offentlige om barna åpner seg opp.
Derfor er det viktig å sette grenser for at alt som blir fortalt forblir bare mellom oss. Om det blir nødvendig med å koble til andre, så vil det bli gjort i samråd med tenåringen din. Ikke uten samtykke og orientering om det som kommer til å skje
Frykt for at samtalen vil ikke løse situasjon
Noen tenåringer glemmer fort det som skjer på skolen, eller det som skjedde i dag og ser ikke nødvendighet i å snakke om dette igjen og igjen. Andre tenåringer har opplevd før at det hjelper ikke å snakke med voksne, så de føler seg sviktet og opparbeidet en slags mistro til foreldrene. De er gammeldagse og forstår ingenting allikevel.
Dette kan løses ved at man kan gjøre noe kjekt sammen: Spise is og se på TV, kjøre en tur ut, lage tegninger ol. så kanskje etterhvert blir det rom for en fortrolig samtale.
Har dere mammaer der ute egne tips om hvordan man samtaler produktivt med tenåringer?
XOXO Tasturheks

 

– det er best å være alene enn å regne med noen som svikter deg…
Da jeg var liten og gikk på barnskole, hadde jeg pianotimer på kulturskole på ettermiddager hver torsdag. Veien til skolen var lang og gikk gjennom en mørk park som var ganske så skummel. Jeg var pysete som et barn kan bli i alderen av 8, og ønsket ikke  å gå alene gjennom parken. Derfor var det alltid kos da jeg hadde med meg noen venninner. Ei jente som jeg regnet med var min venninne var kul og ikke pysete i det hele tatt. Hun hadde alltid mange andre jenter rundt seg og de lo og løp gjennom parken med meg på slep.
Så en dag da jeg gikk ut av garderoben og ventet på min nye venninne, som het Marie, oppdaget jeg at jakken hennes var borte. Og Marie selv var borte.
Det har vel skjedd noe, tenkte jeg. Så jeg gikk bare hjem, med hjertet i halsen.
Neste uke skjedde det samme, og jeg forstod at Marie ikke ønsket å gå sammen med meg. Jeg var redd for å gå bort til henne og konfrontere henne med dette. For meg betød det jo at hun ikke ønsket meg som venn lenger.
Men, hun snakket alltid med meg på skolen og hang med meg i friminutt og fellestimer.
Så spurte jeg henne en dag om hun ønsket at jeg tok følge med henne. Å joda, det ønsket hun. Men, hun måtte gå de gangene vi avtale å gå sammen, så da kunne hun ikke  ta følge med meg likevel.
Dette var greit da, men jeg ventet og ventet på Marie hver eneste uke i håp om at hun ikke stikker før. Men situasjonen gjentok seg. Så en dag spurte jeg læreren om å forlate min pianotime tidligere. Jeg løy at jeg skulle hjem tidlig for å rekke mammas bursdag. Da gikk jeg ut i garderoben og gjemte meg der i en krok. Snart kom Marie med andre venninne på slep.
Kom igjen jenter, vi må forte å kle på oss! Jeg vil gjerne se hvordan hun pysete Lena står og venter på oss, og så må gå så forsiktig gjennom parken! Tenk at det går an å være så pysete, fniste hun.
Hennes ord var som slag i ansiktet mitt. Der stod jeg i kroken og prøvde å ikke gråte. Jeg ventet til de gikk ut, tok på meg jakken og løp mot parken. Der oppdaget jeg Marie og de andre som skulle gjemme seg bak buskene for å se hvordan jeg spaserte forbi. Men jeg gikk istedet rett bort til dem. Da jeg helt nære Marie, så jeg rett i ansiktet hennes, og sa:
– Jeg ville ta følge med deg, men ikke fordi jeg er for pysete for å gå gjennom parken, men fordi at jeg TRODDE DU VAR MIN VENN OG BRYDDE DEG. Men du er visst ikke det, så da er det bedre å gå alene enn å ha en slik venn.
Jeg snudde og gikk jeg hjem mens de stod der tilbake, helt sjokka.
Denne dagen lærte jeg en viktig ting; – ikke vær redd for  å gi slipp på en som ikke er der for deg. En som ikke er ekte venn. En som svikter deg gang på gang. For det er nå en ting å vandre alene i den mørke skumle parken, men er helt annen om du vandrer der alene og en som kan støtte deg bare sitter i buskene og ler av deg!
XOXO Tastaturheks
Aldeles horribel historie skjedde meg forrige uke. En herlig morgen stod jeg på badet og ordnet meg idet jeg kjente at gulvet under føttene mine brant. Bokstavelig talt. Det var umulig å stå på badet barbeint! I full panikk raste jeg til sikringsskapet for å oppdage at termostat ventil gikk i oppløsning og varmt vann strømmer i rørene uhemmet. Jeg meldte ifra til styrelederen vår og fikk beskjed om å kontakte det lokale rørleggerfirma. Rørleggeren kom på plass etter ca ti minutt og sa at det blir å ta fem minutt å bytte ventil. Easy peasy liksom.
Jeg spurte såklart om prisen og fikk tilbake at jeg må pålegge meg å betale han en tusenlapp for arbeid og kjøring selv om jobben var på fem minutt, Det var kjipt, men greit for min del så jeg sa ja og spurte hva koster termostatventil da. Det husker jeg ikke, fikk jeg til svar, kanskje noen hundrelapp eller noe. Ok, jeg kalkulerte beløpet på ca 1500kr i hodet og selv om det var sykt dyrt for bitteliten duppedings tenker jeg at vi klarer oss. Det er jo vårt bad vi investerer i og det burde holde.
Om nøyaktig to uker, altså forrige uke fikk jeg regning fra rørleggerfirma. Vil dere vite summen? Hold dere fast. Regningen var på svimlende 4500kr! Ikke bare beregnet dem arbeid til nesten to tusen, men også satt prisen på termostaten til 2200, og moms på et tusen. Jeg kjente at jeg ble uvel og kvalm, siden det var feriebudsjettet vårt og dette betydde at vi må droppe ferien i år. Sånn helt.
Nesten fem tusen for å fikse en bitteliten termostat på badet?! Med arbeid på fem minutters tid? Hvordan kan det være mulig?
Jeg satt og deppet halve kvelden og mistet livsgnisten bokstavelig talt. Altså jeg tjener jo greit, men fortsatt jeg er alenemor uten bidrag og Irina er tolv år gammel. Så vi lever nesten to voksne på en lønn. Jeg jobber helt seriøst mye og tar på meg overtid når jeg kan fordi at det går ikke an å overleve i dette landet på en lønn. Så får man et slik smell altså.
Det komiske i hele situasjonen var at samme dagen fikk jeg melding fra min Facebook venninne som jobber som modell og fotograf selv. Meldingen var slik:
Jeg satt og visste ikke helt seriøst om jeg skulle grine eller le. Ett bilde i manneblad kunne gi meg de fem tusener jeg trengte så sårt. Om jeg hadde annen type jobb og ikke hadde mine bastante holdninger når det gjelder modelling så kunne jeg helt seriøst vurdert tilbudet.
Men hva synes dere: Er det normalt at prisene på håndverker tjenester er så høye i dette landet at ei alenemor med to mastergrad som studerte halve livet og har en offentlig jobb med ekstremt masse overtid ikke har råd til dem?
XOXO Tastaturheks
Misunnelse

Misunnelse

Du som ser på meg med misunnelse i blikket …

Idet du kommenterer at jeg må være heldig som er så tynn.

Ved en felles lunsj med mine venninner byr du på sjokolade, og idet du strekker den til meg, fanget jeg blikket ditt. Et blikk som sier mer enn ord. Så takker jeg pent nei, og du klarer ikke å la være å utbryte. «- Det skader vel ikke å ta litt sjokolade! Det er så typisk; – de som er tynne spiser ikke noe usunt. Skulle ønske det var omvendt».

Hva skal jeg svare til deg? At magen min ikke tåler sjokolade? At denne lille biten er nærmest gift for meg? At jeg selvsagt  ikke har lyst å være vanskelig eller uhøflig, men perspektivet i det å sitte på do resten av kvelden fordi jeg måtte være sosial og spise som alle de andre, er ikke særlig fristende.

Jeg ser nemlig med misunnelse i blikket på mine venninner som har former. De kjøper seg flotte bluser med dype utrigninger. Jeg kjøper meg push up. Jeg ser med misunnelse på dem som har karriere, familie og flere barn. Mens de som lander på sofaen etter en lang slitsomt dag med smårollinger, ser med misunnelse på meg som nyter sin morgenkaffe i ro og fred i helgene.

Vi har så gjerne lyst på noe som andre har, noe som er ikke vårt, men som kanskje ikke passer oss likevel. Vi ser på dette, det vi ønsker oss, som noe vi ikke kan få og glemmer. Vi glemmer det vi har, som er verdifullt og har stor betydning i livene våre, som vi burde være takknemlige for.

Det å alltid ønske seg noe og overse hva en selv har, gjør oss ikke lykkelige på sikt.

Hvorfor gjør vi dette da, mon tro?

 

XoXo Tastaturheks

Her ligger jeg og dupper av, så deler mine tanker før jeg sovner.
💭 Snart er det sommerferie og gjett om vi får reise! Dette blir ei ukes reise og jeg gleeeder meg som et barn.
💭 Tenk om alle kvinner skulle våkne en dag uten issues og negative tanker om kroppen sin og utseendet sitt. Hvor mange store bedrifter skulle gå konkurs da mon tro?
💭 Jeg lurer veldig på om det kommer en dag når jeg vil klare å skrive norsk uten en eneste feil. Hva tror dere? Er det mulig?
💭 Det sies at folk bruker 12 sekunder på å finne ut om man liker noen eller ei. Har han fine postbudet likt meg mon tro?
💭  Jeg leste nylig at dersom man ligger og drar seg på morgenen så blir hele dagen like lite effektiv. Mhaaa… dette forklarer mye!
💭  Det sies at du blir til det du spiser. Betyr det at veganer blir til en grønnsak? (hihi dette var stygt, sorry veganer)
💭 Om mannfolk skulle hatt samme undersøkelse som mammografi hvor ballene deres måtte klemmes ihjel, da tror jeg det skulle komme andre skånsomme måter å undersøke på. Med kvinner er det ikke så nøye, som vanlig.
💭 Jeg er stolt over at jeg klarte å fordele feriepengene mine fornuftig. Dette faktisk første gangen jeg gjorde det.
💭 Det sies at folk ikke endrer seg, men samtidig blir vi aldri samme igjen etter syv år, da cellene endrer seg totalt. Så vi er nye mennesker om syv år. Dette er fascinerende.
💭 Folk som kaller ungene sine med diverse rare navn har som regel helt vanlige normale navn. Hvorfor det mon tro`?
God onsdag fra meg 🙂
Deres,
Tastaturheks
Vi driver å pusser opp rommet til Irina. Jeg skrev før at jeg er ingen interiør dame og hater alt som har med oppussing å gjøre. Men jeg ønsker meg noe “instavennlig” leilighet og ungdommen ønsket seg et flott rom. Så da ble det slik.
Vi dro på ikea opp til fire ganger siste to ukene, og vet du hva? Dette er slitsomt i lengden. Lørdagen forrige helg ble en evig Ikea dag. Frokosten var digg og det er generelt bare ordentlig gøy å drasse rundt og se på de flotte rommene der, drømme seg bort til sin perfekte leilighet. På slike dager elsker jeg Ikea! Ja, med hele mitt hjerte.
Men når man må shoppe masse masse ting i rekordfart, og grave i alle hyller, finne det som finnes kan og bestille det som ikke finnes, hente tunge varer på lageret i ugga bugga og montere hele dritten er ikke gøy. På slike dager hater jeg Ikea. Rett og slett.
Så forrige lørdag var en slik elsk- hat dagen. Men nå er rommet klart og jeg vil spørre Irina pent om å få vise den på bloggen min. Håper det går greit for henne.
Hva er ditt forhold til Ikea?
XOXO Tastaturheks
Sommeren er i byen, men her i Rogaland merkes det lite til lavere trafikk. Spesielt i byen vår svermer det av biler som skal kjøre forbi mot Stavanger. Når jeg er i trafikken så er det tre hovedting som irriterer meg grønt og skaper farlige situasjoner:
– Træge gamlinger som kjører.
– Ungdommer som fikk sertifikatet, men ikke lærte seg å kjøre pent.
– Frekke syklister.
La oss snakke i dag om sistnevnte. Om morgenen kjørte jeg til jobb og ble vitne til at ei jente på ca 6 syklet midt i veien uten hjelm og uten å se seg for. Hun syklet rett foran bilen min i sneglefart og jeg var nødt til å bråbremse da jeg kom fra svingen og det var bare rene og skjære flaks for at jeg alltid holder meg til fart-sone. Om jeg drev og kjørte bittelitt raskere er det ikke sikkert at jeg skulle klare å bremse så effektivt. Hjertet mitt hoppet opp og så falt rett i skoene mens jeg fortsatte å kjøre supersakte etter barnet i tvil om jeg burde tute og jage henne av veien, eller skulle bare la være for å ikke skremme ungen unødig. Jenta svinget til side og jeg fortsatte å kjøre frem, men stresset var utrolig høy og jeg kjørte resten av veien med høy puls.
Kan jeg bli sint på ungen? Nope. Fordi at voksne her på Jæren sykler like ræva: Uten hjelm, uten å stoppe for å gå over veien, rett foran biler med rumpa oppi været når det egentlig finnes sykkelveien rett ved siden.
Ja, folkens, det er utrolig mange sykkelveier her i området. Staten skriker om at flere skal sykle og nærmest tvinger folk til å sykle (skjer ikke her da jeg aldri lærte meg å sykle), og bompengene flår folk for de siste kroner, men syklistene elsker fortsatt å vifte med baken sin foran bilene våre i trafikken. Mer frekke syklister enn her har jeg aldri møtt i hele mitt unge liv. Så det overrasker meg slettes ikke at ungene her sykler så hodeløst. Takk til skolen som driver med sykkelopplæring, men det hjelper nok ikke når barna ser voksne som rollemodeller hjemme.
Så kjære dere som sykler, vær så vennlig og lær barna deres trafikkregler. En syklist kan ikke sykle rett foran bil med mindre en kan holde samme fart, ellers vil det skape potensielt farlige situasjoner i trafikken. En syklist bør ha på en hjelm (dette er udiskutabelt). En som sykler regnes IKKE som myk trafikant dersom en ikke går ned fra sykkelen for å krysse veien, så ingen MÅ slippe deg forbi om du sykler over gangfelt. Ikke snakke om at det er frekt og farlig. Jeg har livet mitt og mitt barn og jeg er ikke interessert å havne i fengsel eller blitt skadet på grunn av dere ikke lærer barna å sykle pent. Nå er det sommer og mange barna ute, snakk med dem fordi at det er viktig.
Takk for meg!
XOXO Tastaturheks
I dag fikk jeg tidenes overraskelse og til dels god porsjon med latter. Jeg skrev mitt innlegg om unge uføre og ufine kommentarer på Face og postet alt på bloggen min som jeg delte i flere grupper. Jeg tenkte at det blir noen kommentarer og de fleste vil bli enige i at ingen kan bedømme om andre kan eller ikke kan ha barn, og ja, slike kommentarer dukket opp. Men de var veldig stygge og rettet mot meg!
Da jeg så på dem først ble jeg nesten sjokkert, men så skjønte jeg at folk gadd å lese bare overskrifter samt liten tekst som jeg plottet over blogginnlegget mitt. teksten var meget sterk og refererte til følelser. Noe jeg fikk med overskudd. Men dette jeg synes er skummelt egentlig at det sitter så mange hissige folk som ikke forstår helt det dem leser!
Jeg er helt klar over at det kan være folk med lese- og skrivevansker, eller utenlandske folk, eller de som ikke gidder lese lange tekster. Men allikevel er det sykt skummelt at noen kan hisse seg opp og komme med så masse stygt uten å sette seg hverken i innlegg eller i refleksjonene mine. Det å bli stemplet som “ræva forbilde” utifra den ene overskriften dette synes jeg er direkte farlig. Jeg håper og tror at vedkommende er ikke så aggressiv i privatliv, for ellers ville jeg ikke ønske å havne i noe diskusjon med et slik menneske på en mørke gate.
Men som med alle saker så finne jeg masse positivt i denne situasjon. Den viste meg nettopp hvor mye en driter seg ut om en ikke klarer å formidle tankene sine saklig og høflig. Uansett hvor mye sint og provosert en er. Jeg er en av dem som trekker konklusjoner raskt og blir fort sint. Så der fikk jeg se hvor latterlig og skummelt og ekkelt ser det ut. Dette er noe jeg definitivt skal jobbe med.
Btw, jeg har glede å dele med dere om at mitt innlegg om saklig nett-debatt vil snart blir publisert som debattinnlegg i en stor norsk avis. Det er bare å glede seg.
XOXO Tastaturheks
Foto: RÅ Foto
Det blir en løgn å si at jeg ikke opptatt av utseende. Jeg er jo det. Kanskje er det en del av kulturen min, eller det at jeg vokste opp i patriarkalsk samfunn. Eller det er bare at jeg liker jåleri og pynte meg. Dette får være lov.
Men samtidig kjenner jeg på ansvaret jeg bærer som blogger. Det er viktig å være klar over slik når man poster bilder av seg selv i sosiale media flere ganger daglig og når ut til flere hundre personer hver dag. Jeg fikk flere kommentarer tidligere hvor folk reagerte på at bildene mine er redigerte. Så nå velger jeg å merke på Instagram om bildet er redigert.
Jeg ser at flere magasiner og bloggere begynte å gjøre dette i sosiale media, og dette synes jeg er sunt. Som sagt tidligere vet jeg at hjernen vår ikke ser forskjell på ekte og uekte når det gjelder bilder, derfor kan mange unge mennesker (og ikke unge til og med) sitte med feil forestilling av hvordan jeg ser ut. Jeg er langt ifra perfekt, og det er det siste jeg vil bli heller, så dette synes jeg er legitimt. Flott bilde på Instagram eller her på bloggen er ikke meg. Så fra nå av ser du alle bilder hvor det er brukt photoshop til å endre på hud eller sminke er merket som redigerte på min Instagram.
Skulle dere like å se tilsvarende her på bloggen også?
XOXO Tastaturheks

 

 

leppestift
leppestift
Foto: Unsplash
Tirsdagens kosmetiske tips fra Heksa. I dag skal vi velge leppestift sammen. Her deler jeg mine tips for å velge perfekt leppestift:
– Velg leppestift som er 1-2 toner mørkere eller lysere enn din naturlig farge på lepper
– Blondiner kler som regel “kalde” farger som inneholder litt blå farge i seg: Alt fra rosa til plomme. Brunetter kler “varme” farger med gulskjær i seg: Alt fra fersken til mørkebrun
– Lyst hår gjør farge på leppestift mye sterkere
– Rød leppestift samt leppestift med varme farger vil gjøre tennene dine mer gule, derfor er det lurt å velge kalde undertoner. Med mindre du har kritthvite tenner som du vil vise frem med sterk rød leppestift.
– Ønsker du understreke leppene dine og gjøre dem mer fyldige, bruk lipgloss.
– Har du tørre lepper så velg leppepomade med mye fuktighet. Matt leppestift passer best om du har fuktige lepper.
Hvordan velger DU leppestift?
XOXO Tastaturheks