Foto: Unsplash
Når jeg ble mor i ganske passende alder på fem og tyve var jeg sikker på at en vakker dag får jeg lene meg tilbake i godstolen min og se på resultatet av mitt arbeid. Nemlig mitt barn seile i voksent liv i egen båt. Slik at jeg kan støtte henne når det blir nødvendig, men også kunne slappe av og leve ut drømmene mine. Alle de drømmene som ble lagt på hylla da jeg ble mor.
Jeg mener at det skulle bare mangle at man sier nei til flere ting når man har blitt mor. For det er en viktig livs og samfunnsoppgave å oppdra et menneske. Jeg mener at jeg klarer min oppgave veldig greit, med tanke på at jeg gjør det helt og holdent alene. Vi har ingen familie her i landet og mine foreldre bor langt unna og har dessverre ikke råd å komme hit og besøke sitt foreløpig eneste barnebarn så ofte som dem bare vil. For meg var det aldri et problem eller spørsmål at dem ikke er her. Jeg tror ikke at noe skulle endre seg om de bodde to hus unna. Jeg tok det valget å få barn og det er MIN oppgave å oppdra henne. Foreldrene mine er ferdige med sine oppgaver som far og mor, og da kan de får lov å gjøre akkurat som dem vil i livene sine. Jeg husker da jeg fikk min datter var mora mi bare 43år. Dette er ikke langt unna min nåværende alder, Jeg er snart der. Da hun kom for å besøke meg og jeg fikk baby sa hun med en gang at hun vil hjelpe meg første tiden, men hun vil ikke sitte barnevakt på kveld og om natta. For dette klarer hun ikke. Hun er vant med å legge seg klokke ni om kvelden. Dette var helt greit for meg. Om mamma bodde her så vet jeg at jeg skulle aldri regnet med henne og pappa om jeg skulle ut på noe utesteder. Jeg har aldri tenkt å være sur eller gretten over at dem sier nei. Som snart førtiåring kjenner jeg på kroppen kjempegodt om jeg sover for lite en natt eller to. Spør du meg nå så frister det svært lite å passe småbarn gjennom natten på den alderen jeg er nå. Hvorfor bør jeg skamme meg over dette?
I vår moderne tid er det helt normalt at alderen blir bare ett tall og godt voksne folk velger å kose seg når de først blir ferdige med barn som bor hjemme. Det er da man kan nyte friheten, forhold, sex, mat og reiser. Ikke fortell meg at dette er ikke sant! Det er noe jeg ser veldig frem til. Derfor synes jeg at det er veldig surt om man får slags “plikt” for å stille opp som barnevakt for barnebarna sine og skaffe avlastning til sine barn.
Nylig har jeg lest diskusjoner om dette rundt omkring, og jeg må si meg uenig i at enkelte besteforeldre ikke viser interesse i barnebarna. Det ble nevnt at dem bruker barnebarna for å sende snap til venner og bekjente, men egentlig ikke engasjerer seg veldig. Vel, jeg synes det å sende snap og fortelle andre at man har flott barnebarn man er stolt av er også tegn på at man viser interesse! Når skal kvinner ha fred og frihet fra forpliktelser og shaming her i samfunnet?
Barnebarn har foreldre som vil ta være på dem. Besteforeldre kan ta livet med ro. Uten småbarns forpliktelser.
Jeg vet ikke hva slags bestemor jeg kommer til å bli, eller om jeg blir det i det hele tatt. For dette er ingen selvfølge og er livets gave i seg selv, Men jeg håper og tror at min datter vil vise forståelse og respekt for mine valg her i livet. Jeg har da bare henne så jeg vil håpe jeg har nok helse og ressurser å stille opp. Men drømmene mine skal jeg leve ut. Så jeg vil gjerne slippe å sitte med “plikt” om barnepass i tide og utide. Jeg vil gjøre det av egen vilje og interesse. Barnebarn er som kjent livets dessert, men ingen bør være sur om man sier at i dag vil man hoppe over desserten fordi man har andre planer.
