Siden jeg skrev artikkel om Corona lærdom i går, har jeg fått kommentarer på at det er riktig at det ikke finnes “uviktige” jobb i samfunnet. Alle jobbene er like viktige og fortjener å bli respekterte.
Jeg husker at jeg kom til Norge i 2004 og hadde veldig store ambisjoner. Jeg hadde en master-diplom i lomma og et sterkt ønske om en god jobb. Det viste seg at det var ikke så lett å få for en ny tilkommer som ikke kunne norsk perfekt og ikke hadde noe utdannelse som var bekreftet i Norge. Så jeg tok de jobbene jeg fikk. Jeg var ung, frisk og sterk. Jeg tok vaskejobbene jeg fikk.
Mine russiske venninner reagerte ganske sterkt på at jeg fikk denne type jobb. Noen av dem hadde norske ektemenn, egne hus og god økonomi. Så de skydde denne type jobbene så mye som de bare kunne. Derfor så de litt ned på meg når de spaserte forbi meg på kjøpesentre og kafe, De var “de rike og fine” og jeg var “hun der vaskekjerringa”. Jeg fikk en hel haug med kommentarer om at det er utrolig at jeg jobber som “vanlig vaskekjerring”, meg som er så fin og smart, med god utdannelse.
Når mine foreldre fikk høre at jeg fant meg min første jobb ble de veldig glade. Jeg var selvstendig og fikk meg en jobb i et fremmed land. Helt selv. Stor jente. Da jeg fortalte hva jobben gikk ut på så reagerte de ikke noe særlig. Mamma sa at det er en ærlig og god jobb som betyr mye for samfunnet. At jeg bør holde hodet hevet og jobbe så godt som jeg bare kan. De var stolte av meg.
Jeg tror denne innstillingen hjalp meg videre. Jeg tok de jobbene jeg fikk for å forsørge meg og min datter. Jeg gjorde det helt frem til helsa ikke holdt, så da måtte jeg prioritere kontorjobb som jeg har i dag. Jeg studerte og jobbet meg opp og frem. Her ser jeg ingenting galt i det.
Så nei, det finnes ikke “dritt” jobber. Jeg er stolt jeg var renholder før, og jeg vet jammen hvordan man vasker dassen riktig. Vet du?
Hilsen ei tidligere, vanlig vaskekjerring.
