Dette året er desidert det verste i hele mitt liv, selv sammenlignet med 2010 da vi med lillesnuppa var gjennom turbulent skilsmisse og stod ute på gata helt hjemløse i et fremmed land. Oss to mot hele verden.
Men 2020 toppet det hele: bestefaren min døde i høst, så døde babyen min i magen, ikke glemme den berømte corona som paralyserte hele landet.
Jeg hater sykehus. Jeg gjør. Det lukter døden der og jeg kjenner på stress med en gang jeg trapper inn døra på hvilket som helst sykehus. Men den 24.04 kom jeg på ultralyd og fikk høre at her mest sannsynlig var det missed abortion, skjønte jeg at jeg ikke har noe valg enn å gå til sykehus og be om hjelp.
Corona situasjonen gjorde at det var vanskelig å få time på SUS samme dagen, så jeg fikk beskjed om å vente. I verste fall et par uker. Jeg kan ikke beskrive hvordan en føler seg som kvinne når hun vet at hun bærer på et død foster i magen, men må gå slik i flere uker. Dagen etter gikk jeg bananas og ringte SUS. Til Kvinneklinikken sengepost 4AC. Der ble jeg satt over til en sykepleier. Gråtkvalt fortalte jeg min situasjon og at jeg fryktet for min psykiske helsa om jeg måtte gå flere uker med død foster i magen. Til min overraskelse fikk jeg masse medfølelse og kom inn på sykehuset samme dagen.
Jeg ble møtt av hele tre hyggelige leger og en sykepleier som tok skikkelig godt være på meg. Her var det tid ikke bare til grundig undersøkelse, men også god samtale. De hørte på meg og forsikret meg om at det blir til det beste å bli innlagt for å utføre inngrepet.
Morgenen dagen etter var forferdelig. Jeg fikk psykisk sammenbrudd og nektet å reise på sykehuset. Alt jeg ville var å være hjemme med kjæresten min og få babyen vår tilbake. Med tungt hjerte kom jeg inn på SUS. Alene. Kjæresten fikk ikke være med. Her ble jeg igjen møtt av ei hyggelig sykepleier. Hun tok seg tid for å snakke med meg. Hun fortalte meg om behandlingen og forløpet og pratet litt rundt situasjonen, mitt forhold og at babyen skulle hatt aldersforskjell med storesøster. Jeg fortalte til henne åpenhjertlig at jeg ønsker meg flere barn og hun svarte at hun håper dette vil gå min vei. Den samtalen ga meg masse ro og jeg var klar for det som skulle komme.
Jeg går ikke i detaljene på selve inngrepet her, men vil bare si at jeg fikk behandling med cytotec og den funket på meg. Jeg måtte få masse cytotec for å få prosessen igang og var derfor på sykehus fra 8.00 til 23.30. Alt gikk greit og jeg hadde ikke mye smerter og blødning, men fikk gjennomført alt.
Under mitt opphold skjedde det tre skift av personalet og jeg fikk innsyn i sykepleiere sin hverdag på jobb. Den var veldig stressende og til tider kaotisk. Men de var veldig på og jeg fikk hele tiden hjelp. Dette opplevdes helt fantastisk! Ønsket jeg meg smertestillende, var hun engelen i hvitt der. Trengte jeg mat kom varme suppa til meg. Selv da jeg satt på do og trengte hjelp fikk jeg en hverdagsengel dit som tok vare på meg. Jeg følte meg utrolig trygg, verdsatt og respektert. Det er ikke bare bare med mange pasienter, stress og fysisk og psykisk påkjenning på jobb.
Takk mine fine hverdagsengler fra 4AC. Takk for at dere satt meg foran dere denne dagen. Takk for at dere fant gode støttende ord og kjærlige blikk. Takk for medfølelse og respekt. Takk for god medisinsk hjelp. Takk for at denne forferdelige opplevelsen ikke ble forferdelig, men et minne for livet jeg kan godt leve med. Dere gjorde traumen min mindre og sorgen lettere å bære. Jeg husker ikke alle navn, men skulle ønske jeg ga ei rose og en diger kake til hver av dere.
Håper dere får den annerkjennelsen dere fortjener.
Om sykepleiere fortjener høyere lønn? Dere fortjener millioner for det dere gjør. Håper hele landet ser dette.
