Finn frem favorittkoppen din eller kjøp deg en stilig kopp som du liker dersom du ikke ha en, Det gjør ingenting om du må investere litt fordi at en stilig kopp og god velduftende te er en garanti for et godt humør.. Kjøp også te av god kvalitet som gjerne smaker «luksus». Det fortjener du etter en lang dag, så det kan bli din indre motivasjon.
Søte sokker/tøfler
Jeg har ett par med varme, gode, morsomme tøfler! Disse trenger ikke å koste mye, men de bare MÅ være søte. Mine er formet som to små griser og jeg digger dem. Ja, jeg vet at jeg er voksen, men det er så deilig å komme hjem og sette føttene sine i disse. Digg følelse rett og slett.
Fargerik ansiktsmaske
Velg gjerne ansiktsmaske med knallfarge og deilig duft. Det er så godt å lande på sofaen med en. Fredags mini-spa.
Hva bruker du for å slappe skikkelig av og komme i et bedre humør?
I Norge er folk ganske opptatte av alderen. Man skal på liv og død opplyse hvor gammel(ung) man er og det skrives åpent i aviser om dette, samt rapporteres på TV. Jeg er ikke vant med dette fra hjemlandet mitt hvor det å spørre ei kvinne om alderen ansees som noe uhøflig. Ikke at det er bra da eller likestilt med menn, men det er noe jeg vokste opp med.
Så nei, denne Heksa her liker ikke å snakke om alderen. Her er mine fem grunner til hvorfor du aldri bør spørre meg om hvor gammel jeg er.
Mentalitet
Det er vanskelig for meg å innrette meg etter at det er «helt ok» å spørre om alderen her i landet. Det er ikke slik at jeg er flau over min alder, bare at jeg er ikke vant med dette. Ergo føles det ubehagelig ut. Det kommer så klart an på hvem som spør. Om det er legen, så er det greit.
Psykisk innstilling
Selv om du vil le av meg nå, er jeg overbevist om at man innstiller seg psykisk på den alderen man tror man er. Har du sett folk som jobber mye med ungdommer? De ser mye yngre ut etterhvert. Samme går annen retning for dem som jobber med eldre folk. Hjernen vår innstiller seg etter den alderen vi sier vi er. Jeg hater å bli til en kjedelig voksen dame, så jeg er ungdom i hodet. Derfor gidder jeg ikke gå rundt og minne meg på om å «bli voksen». Jeg skyver det bare fra meg.
Sammenligning
Når jeg begynner å bable om hvor gammel jeg er begynner jeg automatisk sammenligne meg selv med folk på samme alder. Ja, jeg burde kanskje hatt et hus nå, og ikke bare en leilighet. Jeg burde vært gift som alle andre på min alder. Kanskje burde jeg tenke ett barn til veldig snart, fordi biologiske klokka mi tikker. Men jeg vil ikke tenke på alt dette. Derfor gidder jeg ikke å snakke om alderen min.
Alder er bare et tall
For meg betyr ikke alderen noe. Ærlig talt. Jeg vet at jeg skriver om «gamle griser», men det handler mer om hvordan man ser ut. Jeg kunne godt date en mann på 25 og en på 55. Det spiller ingen rolle så lenge han er spontan, spennende og passer på å være aktiv og trent. Derfor ser jeg lite poeng i å henge seg oppi alder og prate om dette.
Plassert i et bås
Jeg hater å bli plassert i en kategori, men det virker som om det norske samfunnet elsker dette. De to mest vanlige spørsmål jeg får på date er hvor jeg jobber og hvor gammel jeg er. Folk har utrolig stort behov for å plassere hverandre i kategorier. Her er Lena som er lærer og hun er 37 år. Altså, hun må være flink, seriøs og dyktig. Hva om Lena oppfører seg useriøst eller bruker klær som ei på 18 kunne hatt på seg? Det passer ikke i kategorien liksom og da kan Lena lett få et merkelapp «gal kjerring» eller «hun der rare» eller «MILF» osv. Jeg hater dette, folkens, helt seriøst. Også misliker jeg sterkt når menn på 40+ som har ølmage og tydelig dratt ansikt prøver seg på meg. Jeg vil gjerne date de som ligner meg selv, altså de som ser ung ut og som passer på utseendet sitt, samt spontane og ungdommelige. Men til svaret får jeg som regel at jeg er på samme alder! Ja, men folk på samme alder kan bli svært forskjellige altså.
Med andre ord, NOPE.
Her var mine grunner. Jeg setter veldig pris på folk som ikke spør hvor gammel jeg er. Samtidig legger jeg ikke skjul på alderen min og lyver på heller ikke på alder. Alt med måte.
Hva synes dere om dette?
Jeg husker den tiden da jeg var barn. En liten tynn jente med langt krøllet hår og store øyne. Da følte jeg meg uovervinnelig og verden var et magisk sted. Jeg hadde TRUA på meg selv og det at jeg kan få til alt om jeg bare vil nok. Jeg gikk aldri med tanker om ansiktet mitt var bra nok, og om håret mitt var flokete så gjorde det ingen verdens ting. Jeg hadde ikke tenkt på om kroppen min er for tykk eller for tynn, bare at kroppen fungerte og ga meg glede av å springe rundt, hoppe strikk med venninner og lukte å smake på bestemors nybakte pannekaker. Jeg hadde ingen merkelapper i sjela mi hverken på meg selv eller andre.
Men tiden går. Man får masse kritikk og forklaringer fra voksne og andre barn.
«Du kunne vel gjøre noe med håret ditt for det ser ikke ut!» «Æsj så tynn du er, kanskje du er anorektiker» «Ikke tenk at du er noe!» «Ikke lek med hun jenta der, hun har kanskje lus!»
Så sakte, men sikkert blir man opptatt med helt andre ting enn å springe rundt og nyte pannekaker. Man studerer seg selv og kritisk stemme i hodet blir en følgesvenn. Så blir vi til voksne med sine sår og arr i sjela. Så snakker vi med hverandre, hver med sine issues og tømmer masse over på hverandre: frustrasjoner, problemer og sinne. Vi føler kanskje at det gjør oss lettere til sinns der og da, men det løser ingen verdens ting. Det er kun en ting som lar oss føle oss bedre.
Aksept. Det å akseptere seg selv slik man er. Men det er utrolig vanskelig når man først har levd med kritisk stemme og alle sine sår i mange mange år. Derfor er det så viktig å akseptere andre først. Om jeg blir akseptert hvertfall av en person så gjør det lettere for meg å akseptere meg selv
Husk at det finnes mange kvinner der ute som har IKKE EN ENESTE person som kan akseptere dem, inkludert sin egen mor og barn. Hvordan skal de klare å akseptere seg selv da og vise kjærlighet for seg selv? Derfor skal vi gå sammen og AKSEPTERE hverandre, løfte hverandre og støtte hverandre.
Si til hverandre «Du, jeg liker deg akkurat slik du er. Jeg aksepterer deg. På tross av at du ser annerledes ut, tror på andre ting enn meg, eller tar valg som jeg ellers aldri skulle tatt. Men jeg aksepterer deg, og valgene dine. Du er slik og jeg er slik. Men vi er snille med hverandre»
Dette vil jeg skal være målet med vår nye kvinnegruppe. Jeg ønsker ikke dømmende stemmer og hissig stemning her. Ja, det er lov å be om hjelp her og stille spørsmål. Det er lov å være uenig. Men husk to ting-Aksept og Kvinneløft. Håper inderlig at vi får det til, og da vil vi være en gjeng med sterke lykkeligere kvinner som klarer alt vi vil her i livet. Akkurat som i barndommen.
Bli med i vår nye gruppe på Facebook. Vi alle trenger Kvinneløft!