Hei ho, her kom mandagen igjen og gjett om jeg er klar! Dette blir en fin, men også veldig krevende uke fordi at mange ting skjer samtidig og jeg grugleder meg.
Men jeg skal stå i det som kommer og gjøre mitt beste. I dag har jeg sovet minimalt, gjerne 5 timer maks, og ikke drukket kaffe enda. Det er helt uforståelig hvordan jeg fungerer, men det går.
Jeg tenker det blir fint med ny tradisjon å treffe hver mandag med style. Her stylet jeg en blazer med svarte bukser og høye støvletter, matchende genser og belte i svart. Runde solbriller er alltid fint, etter min mening.
Jeg ser (fortsatt) på 90 days fiance, og grøsser litt inni meg for hvor mye damer bryr seg om brudekjole. For meg var det aldri et tema noen gang i livet. Jeg har ikke drømt om å gifte meg i barndommen, har aldri forestilt meg “prinsesse”-kjole og heller ikke brydd meg om fasong og merke.
Da jeg stod modell for brudesalongen for et par år siden, likte jeg å prøve kjoler. men grøsset igjen litt av at noen velger å legge igjen 15k på et plagg som du skal bruke bare en gang i livet! Dette er rene galskap!
Min første brudekjole kostet meg 1,5 k og jeg bestilte den i Russland hos min søster som gikk på butikken og kjøpte den. Jeg ante ikke hvordan kjolen så ut før jeg fikk den i posten. Den var fin med smal midje og stor skjørt. Det var greit og nok.
Nå har jeg kjøpt meg brudekjole til utrolige 300kr (ja, du leste riktig). Jeg orker ikke bruke formue på et plagg som jeg skal ha på meg bare en gang så henge fra meg i skapet.
Så det å stå der og grine og kreve fin brudekjole til 8-15k, komme med ultimatum og ødelegge stemningen og kreve nærmest at mannen jobber seg ihjel for å kjøpe deg denne kjolen er ikke noe for meg. Det er ikke verdt det.
Kanskje fordi at på meg ser alle kjoler digg ut (det skal jeg ha, beklager skrytet).
Hva synes dere om brudekjole til en formue? Er jeg gal eller smart?
Det er spørsmål jeg får stadig og støtt når jeg skriver om mitt babyønske. Det er jeg ganske lei av, og selv om jeg har skrevet mye om dette, så tenker jeg å skrive denne artikkel for å forklare alt og la det ligge i fred.
For meg er adopsjon helt utenkelig. Dette finnes det flere grunner til:
Først og fremst, så har jeg biologisk barn selv. Ja, jeg har hørt om folk som giftet seg på nytt, klarte ikke få barn sammen, og de valgte å adoptere selv om en av dem hadde barn fra før, Det er ikke alternativ for oss to. Vi har barn, som er mitt biologisk, og det får vi leve med om det ikke går med eget biologisk barn. Ett barn er mye mer enn ingen barn.
Så, er det utrolig dyrt, tidkrevende og ressurskrevende å adoptere et barn. Det er ikke bare bare, og aldersgrensa er på 45. Jeg rekker kanskje ikke dette, selv om mannen er yngre og han kan fortsatt adoptere.
Så, ønsker jeg et barn som ligner på mannen min. Jeg har lyst å bære frem HANS barn, eller adoptere HANS barn. Ikke barnet som ikke har biologisk tilknytning til oss. Jeg vet at det høres egoistisk ut, men det er svært naturlig for alle mennesker.
Så, synes jeg ikke at jeg egner meg som mamma med tanke på adopsjon. Det skal være spesiell type menneske med stort hjerte som vil adoptere barnet av riktig årsaker, ikke bare for å fylle ut tomrom etter man mistet et barn eller ikke klarte å få selv. Jeg er ikke der. Jeg ønsker meg MIN baby, så det blir feil å adoptere.
Så, jeg er fertil og kan bli gravid. Jeg har bra eggreserve etter det legene sier, så jeg har noen år å prøve. Disse årene vil jeg bruke på å bli gravid fremfor å streve med adopsjon. Mitt valg.
Så, det koster mindre med donoregg eller surrogati i utlandet enn med adopsjon. Valget er klart.
Nei, det plager meg ikke at verden er overbefolket og der et sted finnes det barn som trenger å adopteres. Jeg er ikke her for å redde verden bare fordi at jeg trenger litt hjelp for å bære frem. Norge er ikke overbefolket. Vi er friske og relativt unge, med gode jobber og forutsetninger. Jeg tror Norge vil være glad for vår baby. Det er mine ærlige tanker.
Jeg spiser is veldig sjeldent.Det er fordi at jeg prøver å holde meg til sukkerfri diett. Men på søndagen måtte jeg bare få meg is. Jeg synes det er synd at is-sjapper i Stavanger ikke tilbyr sukkerfri is. Dette skulle jeg sette stor pris på (sikkert ikke bare meg).
Men sola skinner og isen skal spises. Jeg håper det blir sommer og sol, og masse lykke. Uten korona.
For noen dager siden leste jeg (på nettet for å nevne) at de som har trombofili må stamme fra vikingene eller ha skandinaviske gener. Spesielt dem som har Leiden mutasjon. Det finnes teori om at vikinger fikk mutasjon i blodets koagulasjonsevne for å ikke forblø under kampene.
Dette høres veldig spennende ut. Jeg er ikke skandinavisk, men jeg vet at oldemora mi var norsk. Derfor lurer jeg på om mine skandinaviske gener har påvirket meg. Det er helt utrolig hva man har i sine gener, før man vet det.
Bør jeg tro på at det er min viking-arv? Hva tenker dere?
Jeg sitter og kikker på 90 Days Fiance på Dplay mens jeg skriver. Det er en spennende serie og jeg kom meg til Sesong 2. Det kan virke utrolig og til og med sjokkerende for dem som ikke var i denne situasjon før, men for meg virker mange situasjoner veldig typiske. Fordi jeg var der.
Som innvandrer møter du mange nye ting, og hvordan man reagerer er veldig forskjellig. Reaksjonsmønster kan bli veldig uvanlig for en som ikke har sett deg i ekstrem situasjon før. Fordi at emigrasjon er en ekstremt situasjon og påkjenning. Uansett om du flytter til noe bedre fra noe verre.
Så det er påkjenning til en som mottar partneren sin fra et annet land. Fordi at man er vant med sine rutiner og livet som det er, og plutselig må man omstille seg så og si 360 grader. Det er denne vinkelen livet blir snudd på hodet.
Det er også forståelig at venner og slekta er meget skeptiske til at man vurderer å gifte seg med en man har møtt bare noen ganger før. Så de prøver å se på din utkårede med lupe og finne alle mulige feil. Det er vanlig og veldig menneskelig. Spesielt når man hører masse skrekk-historier om utenlandske svindlere.
Det er veldig vondt og sårene for en utlending å bli beskyldt for å ha feil hensikter. Been there, done that. Det er ikke lett.
Med andre ord all ære til folk som tørr å hoppe i dette. Jeg turte ikke, så jeg valgte å kom til landet selv og bruke mitt eget visum for å ikke være avhengig av kjæreste eller ektemann og for å finne noen her, i ro og fred. Så meg og mannen er ikke knyttet sammen med noe type oppholdstillatelse. Det har jeg ikke vært før heller. Det er noe jeg er sjeleglad for. Fordi at for meg virker det utrolig skummelt å være avhengig av noen til så stor grad. Jeg måtte bytte over til ektefelle visum for to år, og det var utrolig stressende situasjon, så jeg var veldig glad da jeg byttet tilbake til min eget oppholdstillatelse.
Hva synes dere om slike situasjoner i livet? Tørr/tørr ikke? Og hvorfor?
Det oppstod diskusjoner i en mammagruppe på Facebook som handlet om bruk av sosiale media og rolle i samfunnet. Kan en lærer eller kommune-ansatt ha Instagramkonto eller en blogg hvor de poserer i bikini, eller danser twerk?
Det kan da ikke være greit, skrev denne mammaen. En lærer et eksempel for alle og skal være eksempel hele tiden.
I dette sekundet følte jeg meg prise Gud for at jeg er ikke en lærer lenger. Fordi at for meg personlig er dette helt umulig å være et eksempel og forbilde 24/7 til alle døgnets tider, alle dager i året.
Ikke ha noe privatliv, ikke kunne drive med hobbyer uten å tenke over hva andre vil synes, ikke kunne ha sosiale media og være offentlig person på noen måte. Dette kan sammenlignes med å være en del av kongefamilie eller veldig religiøs person.
Heldigvis finnes det ikke slike regler dersom man ønske å jobbe som lærer. For min del kan en læreren drive med favoritthobby om det er bikini eller twerk, så lenge læreren ikke gjør noe ulovlig og ikke vise atferd som er krenkende eller upassende.
Folk som dømmer læreren for å legge ut bilder i bikini bør lukke øynene sine dersom de treffer denne læreren på stranda en vakker sommerdag. Eller kanskje forventes det at læreren ikke kan bruke bikini om sommeren, men må sitte tildekket mens andre bader, soler, og koser seg?
Jeg vegret meg litt for å skrive dette, men føler at jeg må formidle mine tanker. Jeg har lenge tenkt at vaksiner generelt tuller mye med immunforsvar til mennesker, og at nytten av vaksiner bør alltid overveies mot potensiell skade. Jeg gjentok alle mine barnevaksiner på nytt i 2010 og kort tid etter fikk jeg astma og diverse autoimmune plager. Jeg tenkte litt om det var kobling der, men det er umulig å bevise da.
Akkurat nå når nye vaksine kom og det skrives om bivirkninger, spesielt autoimmune bivirkninger, så kjenner jeg at det styrker mine antagelser. Vaksiner påvirker immunforsvaret vårt og derfor bør settes på folk kun om nytten overveier fare.
Jeg vet ikke hva dere synes, men jeg har sunn skepsis til de nye vaksinene og mener at de burde blitt utforsket mer.
Det nærmer seg slutten av april og sola er endelig kommet frem og begynte så forsiktig å varme. Det lukter vår. Endelig. Naturen begynner å smile på tross av korona og elendighet.
Jeg også begynner å kvikne til livet, selv jeg har det litt tøft.
Fordi at rundt denne tiden i fjor fikk jeg vite at hjertet til min lille engel ikke slår lenger. Jeg lovet en positiv blogg og ikke skulle skriver så mange triste ting, men bloggen er også mitt fristed og min terapi, så jeg tillater meg selv å dele med dere.
Jeg fikk flere støttende meldinger i fjor, og noen av dem lød slik at “om ett år vil du ikke huske dette en gang”. Men de løy. Jeg husker og jeg vil husker for alltid. Første mai vil bli en trist dag for meg. Eller kanskje ikke så fullverdig trist, men litt trist uansett.
Fordi at vi mammaer glemmer ikke våre barn. Uansett hvor gamle de var.
Derfor er det litt tøft nå, jeg jobber mye for å holde meg opptatt, også prøver å trene og driver med ommøblering (siden vi er ferdige med oppussing). Fordi at jeg gjerne vil avlede meg.
