I dag fant jeg ut at jeg glemte å svare på spørsmål fra forrige uke! Dette er ikke greit, så nå svarer jeg. Here we go!
Ønsker du deg flere barn?
I utgangspunktet – nei. Jeg nærmer meg tross alt 40-årsalderen og i denne alderen vil jeg ikke eksperimentere hverken med min helse som ikke er så god, eller med barnet som kan ha flere genfeil. Jeg er ikke så gira på å la vær å blogge heller og starte alt på nytt etter et 12-års prosjekt som heter “barn” alene. Det er ikke sikkert også at på min alder man blir gravid sånn vips og jeg har ikke mann så det er ikke noe jeg går og tenker på. For ca fem år siden var ønsket om barn nummer to veldig sterkt, men jeg hadde aldri en trygg og ordentlig mann som kunne være far til mine barn. Så derfor ble det ikke noe. Time will show,
Lager du russisk suppe om jeg kommer på besøk?
Hehe, ja, jeg liker å lage russisk rødbetesuppe. Men jeg trenger å vite når du kommer på besøk slik at jeg får laget den på forhånd. For suppa er best når den har stått i kjøleskapet et døgn. Vil dere ha oppskrift på bloggen?
Hva liker du best av norsk mat?
Det er vanskelig å svare på. Jeg liker norsk mat generelt, bortsett fra at det spises mye poteter som jeg sjeldent spiser. Så favorittretten min må være stekt laks som jeg lager med forskjellig tilbehør uten poteter.
Spiser dere mye russisk mat hjemme?
Nei, vi spiser vanlig norsk kost. Jeg lager noen russiske salater og supper av og til, men norsk mat er best.
Har du planer om å bli med i flere TV program?
Ja, det har jeg. Men skal ikke fortelle noe før det er gjort. 🙂
Forrige uke skrev jeg om at jeg ønsker å pynte på veranda, men eier ingen interiør ferdigheter. Jeg var positivt overrasket over tilbakemeldinger med gode tips og triks og varer som kan handles inn.
Takk til Anja som eier bloggen Lappeteppetsom kom med skikkelig gode tips. Vi dro på Rusta og handlet inn flotte tepper, lys til veranda og sommertilbehør. Blomstene handlet vi inn billig på Rema og Ikea. Så nå sitter vi fornøyde og uten å være blakk med fin drømmeveranda.
Det viktigste vi satset på her er farger, farger og atter farger. Så her er mine tips om du har liten veranda og stramt budsjett:
– bruk masse farger- dette er aldri feil!
– kjøp fine lys til veranda, de er kos på mørke varme kvelder
– kjøp blomstene billig på Rema eller Ikea, og pottene kan kjøpes i bruktbutikker
Som oppfølging til min forrige post skriver jeg nå om mine grunner for å ikke date menn med barn. Det er slik at jeg har barn selv og derfor kan det virke for menn som har barn at dette er urettferdig. Men tro meg jeg har gode grunn og det er ikke noe jeg bare “fant på”. Jeg var i forhold med flere menn med barn og dette opplevdes veldig feil både for meg og datteren min. Det er slik at det er vanskelig å finne en mann i identisk situasjon: alenefar med 100 prosent omsorg hvor mor ikke er så mye innvolvert, som er helt alene her i landet.
Som regel har menn på min alder enten ingen barn eller hel haug med barn: Minimum to. Dette er ikke en perfekt situasjon for datteren min. Jeg var sammen med en mann med to barn og det var ikke bra for min unge. Hun har kun meg. Disse barna vil få mor, far, alt av slekta og meg som stemor i tillegg. Ja, det kan være bra og hun kan være inkludert, men i sin tid opplevde hun det motsatte: At jeg ga oppmerksomhet til de barna som allerede hadde mye oppmerksomhet fra flere voksne. Hun er større nå og det kunne kanskje gått greit, men kanskje mye verre siden tenåringsalder er slik at man trenger sine foreldre veldig sterkt, selv om man ikke viser det kanskje.
Annen grunn er at jeg har så dårlig tid til flere unga. Jeg jobber mye og jobber med skriving og bloggen min så det er viktig at jeg får lovt å gjøre det i ro og fred. Jeg har ikke levd ut drømmen min før og nå når Irina er større så får jeg lov og rom til drømmene mine. Jeg får ikke samme frihet om det blir flere barn inne i bildet. Spesielt barna som er ikke mine og er vante til sine rutiner og regler. Jeg gidd ikke være en dritt heks-stemor, og jeg tror ikke jeg klarer å være en god en. Derfor vil jeg bare la være!
Tredje grunn er økonomi. Jeg klarer så vidt å forsørge min datter, så det med flere barn kan bli enda vanskeligere. Ja, vi blir to, men jeg håper at tiden da meg og ungen sparte på absolutt alt håper jeg er forbi. På min alder ønsker jeg mer økonomisk frihet, og det bør være lov. Jeg dog klarer å forsørge mitt barn og vil ikke kreve dette fra min mann.
Jeg tror at det sikkert finnes menn der ute som ikke kan ha barn, eller ikke vil og vil heller ha litt frihet nå, eller har barn som er voksne allerede. Så det bør være en løsning. Til syvende og sist har jeg fortsatt mulighet å bli gravid selv.
I dag brukte jeg hele dagen på å henge på Face siden jeg var syk. Jeg hater å komme i diskusjoner på diverse kvinnegrupper fordi det ender opp som regel med store krangler. I dag var temaet “Synd i fedre som får ikke beholde barna etter skilsmisse”. Temaet ble tatt opp med mål om å avlede kvinner fra abortsaken som ble ganske betent.
Hva synes jeg om det å føle synd i fedre som ikke får se barna sine på grunn av mødre som sitter igjen med foreldreansvar?
Jeg synes det er på plass å kjempe for at foreldre får like rettigheter, men synd i fedre føler jeg ikke. Dette er på grunn av flere årsaker.
Det er ikke bare mødre som får omsorgen og sitter med slags makt. Jeg har observert helt motsatte. Jeg har flere venninner som mistet barna sine på grunn av at faren fikk hovedomsorgen, kun fordi at far hadde mer penger og vant økonomisk. Hvorfor? Jo, fordi at han gikk på jobb mens mora var hjemme med barn og huset. Hun fikk ingen karriere og ingen fet konto i banken, og dette kostet henne barna. Hvorfor gjorde menn dette? Enkelt- makt demonstrasjon og et ønske om å bestemme. Ikke kjekt og ikke greit. Så ikke fortell meg at slik gjelder kun menn.
Barn er langtidsprosjekt som flere kvinner kjører helt alene. Jeg er en av dem. Barnet koster meg helsa som jeg mistet som følge av graviditet og fødsel og søvnløse netter. Hun koster meg penger, tid, krefter og ja, det er verdens største gave, men verdens største ansvar også. Alt dette ansvaret har jeg hundre prosent alene. Faren sier ofte at han savner barnet, men det er ingenting som hindrer han å flytte hit eller starte å betale bidrag. Men slik er livet hans. noe jeg ikke gidder å føle synd i. Fordi at dette prosjektet som jeg kjører nå alene vil bli til gode både til meg og han når vi er gamle og datteren min er voksen.
Menn bidrar ofte til at det blir anstrengt samarbeid. Det er få mødre som ikke ønsker alt det beste for barna sine. Så det å nekte samvær med barna kan bunne i forskjellige ting, slike som vold mot mor som skjede tidligere, uhøflig og dårlig kommunikasjon, samvær som er av og på og andre ting. Man går jo ikke fra hverandre uten noe som helst grunn.
Så la oss tenke barnets beste og vurdere hver sak for seg, ikke dra frem at stakkars menn blir fratatt barna.
Heeei folkens, jeg har nettopp funnet ut at det er internasjonal bloggernes dag i dag. så jeg vil gjerne gratulerer alle sammen her på blogg.no og andre bloggere som skriver fra forskjellige plattformer. Det er mange klisje og fordommer mot bloggerne som er ute og går, men en ting er sikkert- blogging er veldig popular og ble et egen yrke!
Hvem vet hva som skjer om ti år- Kanskje bli det mulig å få diplom eller fagbrev i blogging? Det kunne vært kjempegøy. For bedre jobb kunne jeg aldri tenkt meg. Selv om jeg ser ikke på min nåværende blogging som på arbeid.
For noen måneder siden har jeg skrevet innlegg om at jeg liker når daten spanderer på meg. Innlegget har fått krass kritikk både fra menn og kvinner. Jeg ble beskyldt for alt mulig: Fra å være golddigger til dårlig forbilde, samt at jeg ble bedt om å skamme meg siden jeg kaller meg for feminist. Forrige uke skjedde det noe lignende i ei kvinnegruppe.
Jeg uttalte meg om at jeg liker at daten spanderer på meg så fikk jeg masse pepper. Så here we go again. Jeg skriver nytt innlegg her om samme greia.
Ja, jeg liker når daten min spanderer på meg. Nei, jeg forventer det absolutt ikke og mener ikke at det er noe selvsagt. Men det er flere sjanser på meg hos menn som liker å varte opp damer. Ja, jeg er en feminist og mener absolutt at kvinner skal forsørge seg selv og ikke bli avhengig av noen. Men dette her gjelder ikke å bli spandert på i hverdagen, men bli vartet opp med fine gester, overraskelser og romantiske ting.
Jeg er helt klar over at romantiske ting kan være de som ikke krever penger, slik som fine turer i natur, hjemmelagde middager og andre søte ting. Men jeg vil rett og slett at han spanderer min kaffe. Så enkelt er det.
Dersom jeg møter en mann på blinddate og han aldri har sett meg eller snakket med meg før, så da skjønner jeg godt at han kan mislike meg eller ikke føle for å spandere noe. Men om jeg har snakket med mannen en stund før vi dro for å drikke kaffe da mener jeg at han gjort opp sin mening om meg. Så denne koppen med kaffe betyr ikke noe som helst med tanke på likestilling eller makt, men betyr mye med tanke på hans sympati for meg. De vi er glade i vil vi dele alt med. Om han mener at jeg ikke fortjener en kopp kaffe, hva vil han tro jeg fortjener senere. Si hva dere vil, men dette er viktig for meg! Jeg blir glad om han spør. Dette betyr ikke at jeg sier ja. Om jeg ikke likte han så velger jeg kanskje betale selv heller. Men det å tilby er fint. Her er min mening.
Jeg liker ikke kjipe menn. En som synes jeg ikke fortjener å bli gledet og spandert en kopp kaffe på vil nok bli like gjerrig på tiden sin, følelser og andre ting som er viktige å dele i et forhold. Så hvorfor ta sjansen?
Tenk at du fant HAN. En vakker dag. Helt tilfeldig og på ganske triviell måte. Så virket det som om selve skjebnen har sendt han til deg. For det er ikke bare bare å finne den rette i det moderne samfunnet. Det er ikke selvsagt og derfor så fantastisk og litt uvirkelig. Tiden går og romantikken blir bare sterkere, men allikevel sitter du med noe uvirkelig følelse og litt stikking i magen. Kanskje grunnet at du er i tvil. Du er egentlig i tvil om at han er den rette og kanskje har du en god grunn til dette? Det er ihvertfall minst syv sikre tegn på at han ikke er noen å legge bryllups planer med.
Om man blir virkelig interessert i noen så første man gjør er å invitere personen i sitt liv. Dette krever ikke ytterlig forklaring. Venner har vi alle. Selv om daten din er ikke så veldig sosial, omgås han folk han liker å ha kontakt med. Så en venn har vi alle. Dersom han sier stadig vekk at han ikke har venner eller du kommer til å kjede deg eller noe annet i den dur, så skal det ringe bjeller hos deg umiddelbart. Enten du absolutt ikke passer i kretsen hans, enten ser han ikke på dere to som noe langvarig og seriøst.
Han viser ingen interesse for det som du brenner for
Det er ikke uvanlig at vi blir “smittet” av ideer som de som vi er glade i bringer til livet. Jeg ser ofte at kjærestepar etter hvert finner noe felles å ha interesse for. Derfor er det vanlig at partneren viser en del nysgjerrighet for det du gjør. Ihvertfall bruker man ikke å være negativ til det som betyr mye for deg. Dersom han åpenbart gjesper når du forteller noe veldig interessant og spennende som betyr utrolig mye for deg, og ikke vil ta en titt på det du gjør for å bli lykkeligere så er det et sikkert tegn på at du ikke tar mye plass i hans tanker.
Han ignorerer dine behov
Mannen som bryr seg om partneren sin vil alltid passe på å ha fokus på hennes behov. Vær sikker på at de blir aldri neglisjert og det er viktig for han at du føler deg lykkelig og vel. Derfor når du legger merke at du ikke blitt tatt hensyn til eller at dine behov stadig ignoreres bør du stille deg selv et spørsmål hva er det som foregår egentlig.
Han kritiserer deg ofte
Litt kritikk tåler hver av oss, spesielt hvis det er positiv kritikk som har som formål å pushe oss til å utvikle seg. Men dersom du blir stadig kritisert for aller det minste detalj, spesielt med tanke på ditt utseende, så bør det være klart rødt flagg. Mannen som liker deg, legger ikke merke til småtteri slik som ettervekst eller ikke polerte negler, eller en ekstra kilo her og der. Still deg selv da et spørsmål om det er deg han vil virkelig ha. eller din perfekte kopi som ikke finnes.
Han gleder seg ikke over din suksess
Partneren som setter pris på deg vil gjerne dele suksess med deg. Det finnes ikke plass for sjalusi der hvor det finnes kjærlighet. Han vil gjerne hjelpe deg i din utvikling på vei mot drømmene dine. Men legger du merke til at alt du oppnår neglisjeres, og han virker misunnelig på dine seier, da bør du gå inn i deg selv og vurdere om dette er greit for deg
Han åpner ikke sitt hus for deg
Det er helt normalt å dele sitt privat området med en man er glad i. Man liksom inviterer en å dele alt med seg. Til og med huset sitt. Dersom han inviterer deg kun for middag og date, men ikke liker at du overnatter, eller kan komme på besøk når du savner han er dette ikke godt tegn. Kanskje blir han lei av deg eller vil gjerne ha sitt hus for seg selv. Du kan tenke selv at dette ikke inkluderer tanker om et liv sammen
Han distraherer seg når du er i knipe
Vil man dele livet med noen- vil man dele det med alt det innebærer. Til og med problemer og sykdom. Det er lettere å gå gjennom med en god partner ved sin side. Men ingen vil gå gjennom noe ukoselig med noen man er ikke virkelig glad i. Så dersom daten din forsvinner med en gang du ligger syk eller trenger hjelp da bør det gi klar signal på at noe er muffins her tross høy romantisk faktor.
Og husk til syvende og sist- ekte og virkelig sunt forhold vil aldri gi deg stikking i magen og triste tanker!
Livet til en norsk kvinne er ofte veldig hektisk, spesielt om man har full jobb, barn og hobby. Så av og til må man handle raskt og løpe på date rett fra kontoret. Derfor kan det være lurt å bruke smarte løsninger.
Se hvordan jeg gjør det: Bruker kjole med vest til kontoret; så tar av vesten og får fargerike store øredobber. Så vips! Jeg er klar til date eller fest.
Når man sitter og drikker kaffe med venninner kan man komme innpå helt vanlig tema slik som gutter, sminke og klær. I dag fikk jeg tidenes overraskelse når ei venninne forsnakket seg om at hun har tykk og tynn avdelinger i klesskapet hjemme. Hmm… Det har ikke jeg ihvertfall, tenkte jeg stille og ba henne om å utdype tanken.
Da fortalte hun at alle klærne som ikke passer lenger i størrelsen kommer i “tykk” avdeling. Der ligger dem til hun klarer å gå ned i vekt. Så kan de brukes på nytt. Ellers om hun av ulike årsaker slanker seg kraftig, så legges klærne i “tynn” avdeling så hun kan glede seg til noe når hun går opp i vekta igjen.
Jeg har aldri praktisert noe lignende siden jeg har holdt samme vekt siden jeg var 18. Det meste jeg gikk opp i vekt var i 2007 da jeg gikk gravid og la på meg hele 11 kilo. Men samtidig så har jeg jo gått opp i vekt i det siste, på grunn av alderen, hormoner og riktig mat som ikke irriterer tarmen.
Hva har jeg gjort med klærne i størrelsen 34 og xs som ikke passet lenger? Jo, jeg solgte dem eller ga bort. Hmm… Kanskje burde jeg legge dem i “tykk” avdeling i skapet? Men jeg har ikke lyst å gå ned i vekt da for da ser jeg syk ut og føler meg syk også. Så jeg får heller kjøpe meg nye klær siden det er noe jeg koser meg med- å shoppe!
Jeg vil ikke legge skjul på at mitt valg å blogge om angstlidelsen min var basert på et ønske om å bli «helbredet». Jeg brukte å kjempe mot angsten, jeg ville bli « frisk». Jeg skulle «snakke meg igjennom dette», skrive ut, trene vekk. Inntil jeg innså at det å kjempe mot angsten var det samme som å kjempe mot meg selv. For dette er en del av meg. Kroppen min, psyken min, hjernen min ville fortelle meg noe. Kanskje jeg burde bare høre og lære noe? Jeg lærer fortsatt å høre på kroppen min, å være snill mot meg selv. Men det er en del ting jeg har lært av det å leve med angstlidelsen. Disse tingene vil jeg ta med meg videre og bruke som en styrke, ikke svakhet.
Du er sterk
Ofte oppfatter man det at man har fått psykisk diagnose som et tegn på svakhet. Det virker som om du har ikke klart å mestre hverdagen i motsetning til andre. Sannheten er ofte at angstlidelse er et tegn på at du er faktisk veldig sterk. Saken er at du har vært for sterk litt for lenge. Forestill deg en som løfter tungt hver dag og bærer det på skuldrene sine. En dag sier kroppen stopp om man ikke tar pauser og restituerer. Kanskje det er på tide å ta denne pausen? Ikke fortvil- du er fortsatt sterk, du.
Du er normal
Det er utfordrende å anse som normalt det å ikke sove nesten hver eneste natt, få døgnrytmen snudd på hodet og se eller høre ting som ingen andre ser eller hører. Slikt tar veldig på selvbildet, og personlig tror jeg at vi med angst får depresjon i tillegg på grunn av at det er vanskelig å normalisere disse tingene i samfunnet. Uansett sier både forskning og min psykolog om at dette er normalt. Jeg velger å tro på dette og se på meg selv som normal. Det er normalt å ha det vanskelig en periode i livet. Jeg gjorde det bra hele tiden tross alt. Jeg gjør det bra nå også. Punktum.
Du er verdt å bli elsket
Jeg vil ikke legge skjul på at det er vanskelig å være singel, prøve å date, og ha angstlidelsen samtidig. Ofte vil jeg droppe hele saken fordi enkelte dager har jeg evig nok med meg selv og min datter. Sånne dager klarer jeg ikke tanken om på å ha familie og eventuelt flere barn. Det virker som om livet blir et fullstendig kaos da. Dette gjør noe med meg. Jeg opplever ofte at jeg «pusher» vekk personer som er interesserte i meg. Samtidig er det vanskelig å finne forståelse enkelte ganger. « Du er ei flott jente, du er en hel pakke, men det at du snakker hele tiden om sykdom og smerter, det er lite tiltrekkende. Du er mye mer enn det». Ja, jeg er det, men dette er også en del av meg. Dette er en del av «pakken». Take it or leave it. Jeg har lært en viktig ting. ; – Jeg er verdt å bli elsket for den jeg er. Sammen med angsten min, søvnløse netter, «rare» reaksjoner. Take it og leave. Jeg vil ikke gå for mindre. Jeg er den jeg er.
Du har lov å velge ut folk du vil omgås med
Helt i starten var det ekstremt vanskelig. Jeg følte at jeg bare måtte være god for alle, være venn med alle og ikke virke «bitchete». Dette gjorde noe med meg. Dette var negativt. Jeg var ikke meg selv og hver gang jeg prøvde omgås folk som ikke forstod meg, og jeg prøvde å forandre på meg eller presse meg til noe jeg egentlig ikke hadde lyst til, sa kroppen min ifra. Helt til jeg forstod at det er helt greit å velge ut folk. Nå gjør det ingenting for meg å kutte ut en «venn» som ikke bidrar positivt, men skaper ekstra belastninger for meg. Ikke vær redd for å virke egoistisk. Det er det du skal være nå. Tenke på deg selv og de aller nærmeste.
Du er ikke jobben din
En av de hardeste tingene med det å ha angst, er å ikke kunne prestere i jobben på lik linje som før. Jeg er arbeidsnarkoman og jobben min er en viktig del av mitt liv. Jeg elsker jobben min, men har innsett nå at jeg og jobben min er ikke er det samme. Det at jeg ikke har jobb eller ikke klarer å jobbe som før, definerer meg ikke som et menneske på noe som helst måte. Jeg er fortsatt Lena med mine gode og mindre gode sider, jeg har min datter, min identitet, mitt liv. Det er helt normalt å gå ned i arbeidsoppgaver, ta pauser, få tilrettelegging på jobb. Du trenger å være i arbeid kun dersom det bidrar til at du føler deg bedre. Ellers er det ingen skam å velge bort jobben på samme måte som å velge bort mennesker som gjør det vondt verre. Husk; – tenk på deg selv.
Du er en god mamma/pappa
Jeg synes at det verste med angsten er å ikke kunne følge opp barna skikkelig. Jeg sitter på en utviklingssamtale. Læreren til min datter ser på meg. Hun prøver å finne ord for å si det på en myk og god måte. « Du vet, hun kommer 5-10 minutter for sent hver dag. Det er ikke mye, men allikevel, du vet, hun mister noe viktig informasjon…» Jeg ser på henne. Jeg vet. Disse 5-10 minutter blir borte hver dag, på grunn av angstanfall som stjeler min nattesøvn og gjør det helt umulig å stå opp om morgenen, på grunn av at jeg plutselig får sterk angstfølelse mens jeg står og pusser tenner på badet. Dette er ikke mulig å forklare. Dette må oppleves. Allikevel føler jeg meg som verdens verste mor. Slik føler jeg meg også når jeg må takke nei til sosialt samvær med grilling etter skolen. «Du vet lillevenn, mamma er så sliten i dag». Min datter ser på meg og sukker. Hun har ikke en far som kan dra med henne i stedet. Hun har bare meg. Og jeg er sliten. Jeg vil bare legge meg, hodet henger ikke med. Jeg ser for meg mange folk, kjøretur, det at man må grille og snakke med andre, smile, late som om man har det helt toppers, og leke glad og fornøyd med barna. Dette føles uoverkommelig. Jeg føler meg som verdens verste mor nesten hele døgnet. Allikevel, står jeg opp om morgenen, lager mat, sjekker lekser, og går på jobb for at vi skal ha mat på bordet. Jeg gjør det lille jeg klarer, som jeg strekker til. Hver dag. Du er en god mor/far, ikke fortvil.
Du kan be om hjelp
Det er dessverre fortsatt slik i vårt samfunn at psykiske utfordringer er et tabubelagt tema. Det er ikke vanlig å snakke åpent om dette. Jeg er blitt vant til at en del mennesker kommer aldri til å forstå hvordan en med angstlidelsen har det. Dette gjelder dessverre en stor gruppe mennesker, inkludert helsepersonell og lærere. Men det er ingen grunn til å gå til bunns. For det finnes mennesker med kompetanse, og det er lovt å be om hjelp. Det var lenge jeg nektet å innse at mine vansker bunner i noe psykisk, helt siden i I fjor høsten min fastlege nevnte dette som en mulighet, og til i august i fjor hvor det smalt kraftig for meg. Da valgte jeg å be om hjelp. Dette angrer jeg ikke på. Husk at det er lettere av og til å gå den tunge veien når man har gode ledsagere og venner med på tur. Du er ikke alene, og du klarer dette. Husk punkt 1.
