Måned: juni 2019

Før jeg flyttet til Norge hadde jeg lest mye om landet, snakket med folk og var på to lange visitter som innebar arbeidspraksis. Etterhvert satt jeg med formeningen om at Norge er et land hvor alle føler seg vel og inkludert og hvor ingen lider nød. Jeg tror at mange utlendinger sitter med slikt bilde av Norge.

Idet jeg flyttet hit oppdaget jeg at det finnes faktisk rike og fattige her også, og at det er fullt mulig å sitte uten ei krone. Jeg hadde solid utdannelse og lærte meg språket så jeg var sikker på at jeg vil klare meg økonomisk og får et bra liv, men jeg oppdaget at ofte handler det seg ikke om utdannelsen, men hvor bra du klarer deg i samfunnet, hvilke venner og omgangskrets du har og hvor aktiv du er.

Etterhvert oppdaget jeg tre hovedting som fortsatt gjør meg forbauset og litt lei meg.

Første tingen er at livet i Norge er skapt for to inntektkilder. Er du alene så er du en taper allerede. Om du tjener mye må du betale gedigen skatt. Om du tjener lite så klarer du ikke skaffe deg det mest nødvendige: Egen bolig og noenlunde normalt sosialt liv. Kanskje må du leie resten av livet og betale noen sitt luksusliv fra din egen lomme. Om du har et barn i tillegg så må du tjene ekstra godt for å komme deg på boligmarkedet. Jeg vet ikke hva vi skulle gjøre uten hjelp med startkapital fra mine foreldre og min kommune. Det er veldig forskjellig praksis fra kommune til kommune når det gjelder alenemødre som trenger bolig. I Harstad fikk jeg ingenting. Her i Rogaland fikk jeg støtte for å etablere meg. Hvorfor er det så tilfeldig og personavhengig det vet jeg ikke. Så mor, far og to barn- ett barn til hver- dette er et vanlig bilde av den norske kjernefamilie. Slik må det være dersom man vil passe inn. Har du bare ett barn er det enda bedre, har du tre så er det allerede ikke så greit og blir dyrere automatisk. Men begge bør ha jobb og tjene greit. Så jeg er alene og føler meg utenfor det flotte livet jeg så for meg selv.

Andre tingen er at Norge er for friske folk. Livet er herlig om du er frisk, aktiv og kan stå på ski. Prøv å bli syk så da får du treffe systemet som du må kjempe med, betale deg ut av sykehuskø, vandre fra lege til lege og bli fattig på dette. Man skal nemlig ha nok penger for å tillate seg selv å bli syk her. Jeg hadde utrolig tøft år i 2017 hvor jeg var på sykehus hver måned til diverse utredninger og shoppet på apoteket som om det var klesbutikk med salg. Så jeg kan konkludere at dette er veldig veldig tungt, ikke minst økonomisk. Igjen det med aktivt liv. Har du lyst på kul og oppegående partner så må du nesten være frisk og fysisk aktiv. Skal du ha sosialt liv må du kunne gå på fjell. Jeg er ikke så aktiv fysisk så jeg føler meg ofte utenfor da.

Tredje tingen er at Norge begynte å få skikkelig skille mellom rike og fattige. Det observerer jeg på de femten år jeg bor her. Noen bader i penger og blir bare rikere og noen har ikke råd til pakke med pølser til grilling på skoleavslutning. Det er ikke dette jeg har sett for meg da jeg flyttet hit. Men det må være helt digg å være rik i Norge: Man kan kjøpe seg leger, nytt flott ansikt, kurere sykdommer som andre dør av, drite i bompenger som ikke vil begrense din bevegelsesfrihet. Det er bare synd at slikt er forbeholdt kun rike folk. Hadde vi ikke likestilling og likeverd her i landet? Med andre ord, er ikke utviklingen her noe jeg trives med. Men det er vel bare å forene seg med dette. for jeg elsker Norge og mener det er et flott land å bo i, tross at jeg verken er rik, har en partner eller driver aktivt med skiturer.