Jeg tenkte å skrive litt om temaet siden det stadig dukker opp ett spørsmål til meg. Gang på gang, og spørmålet lyder slik.
– Du ønsker deg barn, dette går definitvt ikke. Hvorfor adopterer du ikke?
Jeg må fortelle ærlig at slike spørsmål gjør meg litt lei meg og frustrert, derfor tenkte jeg å skrive et svar til alle som lurer.
Nei, jeg vil ikke adoptere. Denne tanken har aldri streifet meg i hele mitt liv, og den gjør det ikke nå heller.
Adopsjonsprosess er langsom, krevende og veldig kostbar. Man bærer frem barnet, men istedenfor magen bruker man hjertet sitt. Da bør man ha skikkelig stort hjerte. Noe jeg mener jeg ikke har. Ikke i stor nok grad.
Så ønsker jeg gjerne mitt biologiske barn. Gjerne med mannen jeg elsker. Dette kunne vært ideelt. Dersom dette ikke går så vil jeg nok kose meg med det barnet jeg har. Eller finne andre alternativer som gir meg mulighet å oppleve graviditet på nytt. Det er magisk kunne kjenne liv i magen og føle at du er mamma allerede før barnet er født.
Jeg vet at det kan skje forskjellige ting som kan ta fra meg denne muligheten også, og derfor sier ikke at jeg vil ALDRI adoptere. Men her og nå tenker jeg ikke på dette og ser ikke på dette som noe alternativ.
Kunne dere adoptere ett barn?
