Nå går det fint, men jeg sitter her og kjenner fortsatt på redselen over å “ikke strekke til”.
Det blir et veldig privat innlegg, av den type innlegg som jeg ellers aldri hadde turt å publisere. For i over ett år har jeg vært “den tøffe” Heksa på bloggen. Hun som dumper menn og latterliggjør de som er ikke så veldig oppegående datene på Tinder.
Men innerst inne var jeg alltid et usikkert og sjenert menneske, Ja, selv om det ikke ser ut slik.
Jeg har dessverre en del opplevelser som jeg tror jeg aldri kommer til å dele her på bloggen i sin helhet. Dette er fordi at det gjør så innmari vondt å lese over og gjenoppleve på nytt. Men jeg stoler ikke på menn. Det gjør jeg ikke. Det er nok ikke fordi at menn er slemme, men fordi at det finnes slemme menn blant menn generelt, og jeg var så uheldig som traff på dem gang på gang.
Eller så har jeg truffet en slem mann og så ballet det på seg etterpå. Jeg traff slemme menn gang på gang. Om de var ikke slemme så trigget jeg noe i kjærestene mine som gjorde at de behandlet meg som en dritt, bare fordi at jeg hadde så dårlig selvbilde og tenkte mye fælt om meg selv.
Mitt siste forhold ble vanskelig på grunn av dette også. Jeg følte hele tiden at jeg ikke fortjener en bra, ung, kjekk oppegående mann. At jeg er ikke bra nok. Det er ikke godt å gå rundt med slik usikkerhet hele tiden. Å føle at du ikke fortjener en som er bra på alle mulige måter og behandler deg bra. Jeg ble fanget i dette.
Nå går det fint, men jeg sitter her og kjenner fortsatt på redselen over å “ikke strekke til”. Selv om jeg får tilbakemeldinger på at jeg er mer enn bra nok!
Men denne redselen er der.
Fortjener jeg egentlig en bra mann? Sånn som er bra og god, og som vil trygge meg og behandle meg pent. Slik som jeg egentlig fortjener.
Dette er noe jeg bør fortsette å jobbe med videre. Og til alle jenter som sliter med det samme- ja, dere fortjener en bra mann. Vi alle gjør det. Det er bare litt vanskelig å overbevise seg selv om dette.
