Det er tid for dagens refleksjoner og etter jeg har lest litt på sosiale media (det burde jeg ikke gjøre, jeg burde sole meg på veranda heller) tenker jeg at det er lurt å skrive om folk med sterke meninger. I mange år trodde jeg at jeg var en slik person: jeg har meninger og jeg er ikke redd for å ytre det jeg mener. Punktum. Om dette kan såre noen det har jeg ikke tenkt så mye på. Folk får bare tåle eller forsvinne fra sosiale media.
I ettertid ønsket jeg gjerne å dempe meg selv. Kanskje ha litt mer positiv fokus, kanskje skrive litt “snillere”, kanskje tenke over ord jeg velger. Det er ikke alltid jeg lykkes med dette og jeg ser fortsatt at det jeg skriver og sier kan såre andre.
Men betyr dette at jeg er tøff og har sterke meninger?
Jeg mener at de fleste folk som spytter ut sterke ord er bare uhøflige og ikke har sosiale antenner på plass. Dette gjeder meg selv også, så jeg legger meg flat her. Man trenger ikke stygge, sterke eller sårende ord for å fremme sin mening. Man trenger ikke tråkke på andre. Av og til det du sier med hviskestemme kan være mye sterkere enn det du skriker rett i ansiktet til andre. Det er selve ord som betyr noe og HVORDAN du sier ting. Jeg tenker også at det er kjempedumt om jeg har noen sine tårer, selvomordstanker eller smerter på samvittighet. Som de fleste av “folk med sterke meninger” har. Jeg vet ikke hvordan dette føles å leve med dette. For meg føles det veldig veldig fælt.
Det ble mange tunge refleksjoner i dag. Jeg jobber med saken for å fremme mine følelser og poeng uten å ikke såre noen, men heller få de fleste til å tenke og reflektere. Ikke alltid det går, men jeg er godt stykke på vei, tenker jeg.
Takk til dere som leser og støtter meg <3
