Rumpehulls skjønnhet og dating

Jeg elsker å lese på diverse kvinnegrupper og forumer. Noen temaer som dukker opp der er både sjokkerende og sykelig morsomme. Men denne gangen ble jeg faktisk ganske så bekymret. Ei dame opplyste om at hun har opplevd hemorroider da hun gikk gravid og som følge av dette fikk hun slags hudfliker ( noe som er veldig vanlig og flere har det!) i rumpehull som ikke plager henne anatomisk, men dog ser “herslig ut”. Hun er singel og hun vegrer seg fra å ha sex med datene sine siden hun er redd for å få stygge kommentarer. Dersom hun skal ha sex så vil det være slags belastning siden hun må bruke masse energi på å skjule rumpehullet sitt og da avstå fra noen form for sex og stillinger.
Tilbake fikk trådstarter masse tips om operasjoner og kirurgiske inngrep som hun kan foreta. Flere påpekte at legene fraråder kirurgi dersom tilstanden ikke går utover anatomiske funksjoner: Med andre ord om man klarer gå på do normalt og tørke seg etterpå så er det ikke noe stort å tenke over. Men flere kvinner KREVDE nærmest operasjoner, tålte smerter, risiko for inkontinens og sår i etterkant for så å få “babyrumpehull”. Ja, slik begrep ble brukt.
Pardon my french, men hemorroider er ikke en tilstand som bare kvinner har. Men jeg har aldri sett en tråd fra en mann som vurderte å operere seg i anus i frykt for reaksjoner fra mulige seksuelle partnere!
Nå har jeg ikke skrevet så mye om min fødselshistorie her på bloggen da jeg gidd ikke mimre tilbake til den. Kanskje en dag blir tiden moden og da kan jeg gjengi mine opplevelser. Men jeg har fått rifter,  og såklart er hemorroider noe helt vanlig for kvinner som har vært gravide. Så jeg vil påstå at jeg har langt ifra super perfekt understell, noe jeg har aldri gått og tenkt over. Jeg skjønner ikke heller hvorfor så få bloggere er åpne om dette. Skal vi fjerne noe tabu så må vi tørre å snakke ut! Så nå sier jeg tydelig og klart: Liker ikke partneren min kroppen min så da får han finne seg noen andre damer å ha sex med. Enkelt og greit.
Men ærlig talt, jeg tror de fleste menn er oppegående og ikke vil bry seg om slik småtteri. Helt seriøst, hva synes dere? Er det ikke for drastisk å operere seg med risiko for alle mulige bivirkninger kun for estetikken sin skyld på et sted hvor ingen ser uansett?
Et sted må jo skjønnhetspresset og perfeksjonisme ha grenser?
XOXO Tastaturheks

Typiske sminkefeil 35+ som gjør deg eldre

tinder
Det er ikke stikke under stol at vi sminker oss for å se bedre og freshere ut. Men jeg legger merke til at den make up jeg brukte i 20-årene funker ikke nå. Jeg analyserte hvilke feil jeg gjør og deler gjerne med dere.
For mye foundation
Som 35+ er det lurt å bruke lett foundation og ikke overdrive. Jeg har masse kviser, rynker og store porer, derfor trenger jeg foundation med god dekkevne. Jeg liker foundation fra Amberly og Make up Mekka. Tynt lag er must have.
For mye pudder
Om du kan droppe pudder helt gjør det bare. Men om du i likhet med meg trenger å fikse litt på huden så er det best å bruke løst mineral pudder og gjerne settingsspray. Unngå å bruke pudder under øynene!
For mørk leppestift
Jeg legger merke til at mørk leppestift eller matt leppestift gjør leppene mine smalere og rynker rundt lepper kommer tydelige frem. Jeg satser på leppegloss av lyse farger
Mørke rouge rett under kinneben
Med alderen begynner ansiktet sige litt. Du gjør det bare mer synlig ved å påføre rouge under kinneben. Huskeregel som 35+ er at rouge skal sminkes høyt opp mot øynene. Styr unna mørke farger og velg helst lyserosa eller fersken.
Har du egne tips til make up 35+? Jeg har laget en detaljert video hvor jeg sminker meg som jeg må endelig ferdigstille (laget i februar hehe).
XOXO Tastaturheks

Min hverdag med uttalevansker

identitet
Jeg står i skikkelig fare for å fornærme folk som sliter med artikulasjon, men dette innlegget er ment som litt komisk med fokus på et viktig tema. Bare i Stavanger bor det ekstremt mange utenlandske folk som har diverse aksent og uttale. Samtidig som nordmenn selv har diverse dialekter og spesielle måter å uttale ord på. Så det er noe jeg synes er viktig å snakke åpent om!
Så her er min fortelling fra livet med uttalevansker. Jeg startet å lære norsk i 2000 etter jeg hadde vært på praksis i Tromsø og fant ut at jeg vil flytte til Norge og studere etterhvert. Mitt kunnskap i norsk var på samme nivå som hos barn på småbarnsavdeling i barnehage i en bydel i byen. Ungene var da ca 1-3 år gamle. Det ble brukt mye non-verbal kommunikasjon i form av tegn og gestikulering, og vi klarte så vidt å snakke med de vi var assistenter for. Jeg skjønte raskt at norsken min burde utvikles og forbedres. Siden gikk det ikke en dag uten at jeg trente meg i norsk. Ja, siden 2000. Første årene gikk det skeis da jeg ikke hadde noen nordmenn å snakke med. Så jeg var nødt å studere norsk via bøker og internett-chatter. Dere merker vel fortsatt at jeg skriver mye bedre enn jeg snakker på norsk. Det er konsekvens av å lære språk selv uten å ha gode eksempler på uttale og prosodi. Det ble som det ble og uttalevanskene mine er vel permanente.
Det er veldig flaut, men ganske gøy også å ha uttalevansker som utlending. Jeg kan skissere en haug med situasjoner som min uttale har puttet meg i.
Jeg snakket med ei venninne og opplyste henne om at jeg begynte å følge ei gruppe på Instagram som heter Uperfekte Piker. Venninner så rart på meg og spurte hva gruppen handlet om. Jeg skjønte ikke hvorfor hun gjorde så rart fjes og svarte at det handler om sterke damer som forteller om livet slik det er. Venninnen måtte åpne Instagram kontoen og begynte å le, siden jeg uttalte Piker som Pikker! Hun trodde det var ei gruppe for menn som strever med utstyret sitt!
Det er flere ganger jeg uttrykte godt som kåt, noe som fikk folk forvirret og dem så rart på meg. Nylig hadde jeg en time hos lege og han skulle sette sprøyte på meg. Jeg fikk Embla bedøvelse og lå og ventet på den skulle virke. Idet spurte legen meg hva jeg driver med på fritiden, sikkert for å avlede meg slik at angsten skulle bli mindre. Jeg sa at jeg var en blogger som skriver om Lykkefølelsen.
– Liggefølelsen!? utbrøt legen og så forskrekket på meg. Jeg måtte bare le, selv om det var sykt flaut.
På en bytur fortalte jeg til Bestisen min at jeg gleder meg til å finne sukkerfri is for å “slikke på is”. Han hørte “skinke-is” og lurte på om det er noe is med skinkesmak som kom ut på markedet.
Så, folkens, sånn er mine dager. Dersom dere oppdager at jeg snakker noe morsomt så setter jeg pris på at dere får en god latter uten å mobbe. Fordi at det skjer ofte dessverre. Jeg hørte mange ganger at asiatiske folk ble mobbet fordi at de ikke klarer å uttale R og bruker L istedenfor, eller at utenlandske folk blir mobbet fordi at de ikke klarer å si Du og uttaler det som Do. Tro meg, vi gjør så godt vi kan! Jeg har dessverre sett utenlandske folk som fikk helt sperre grunnet mobbingen og sluttet å snakke norsk totalt. Jeg mener der bør vi være flinkere å støtte hverandre.
Ellers så ser jeg frem til sommerferien  og håper været blir Kåt, slik at alle Pikkene kan gå ut i lette klær og glede seg til Skinkeis.
XOXO Tastaturheks

Skittkasting på norsk

Foto: RÅ Foto
Forrige uke leste jeg i ei gruppa på Facebook om ei dame som var norsk, men bodde permanent i syden, og befant seg i et ikke-vestlig land der ingen snakket norsk. En dag lå hun og latet seg på stranda idet hun nøt lokal tale og skinnende sol. Men plutselig oppi dette idyllen dukket det opp en klar norsk prat! To damer i tredveårene satt og skravlet uhemmet ved siden, og det gikk opp for damen vår etterhvert at de sladret om henne! Kommentarene som dukket opp var langt ifra hyggelige: damen ble kritisert for en “fæl bikini” og kroppen sin og utseende som de to var sikre på tilhørte ei fra “de lokale”. Vår dame følte seg støttet og krenket, men mest av alt undret hun seg veldig over oppførselen til samlendingene sine. Tenk å snakke morsmål for å trykke ned noen som ikke forstår hva man sier! Dette mente damen vår var lavmål og fikk henne til å skjemmes over disse norske kvinnene.
Kommentarene i gruppa lot ikke vente på seg. Flere påpekte at de sitter med lignende erfaringer, altså skittkasting som kom fra nordmenn på ferie. Jeg personlig har ALDRI opplevd at nordmenn snakket dritt om meg fordi de ikke skjønte at jeg kan norsk. Det har jeg hverken opplevd her i landet eller utenlands. Men har det noe med at jeg er blond med blå øyne å gjøre? Jeg ser jo faktisk ganske norsk ut. Hva om jeg var mørkhudet og oppholdt meg i et ikke-vestlig land? Skulle da man tenke at jeg kan norsk? I gruppa ble det nevnt av flere kvinner med ikke-nordisk utseende at de opplevde nedlatende kommentarer fra nordmenn som trodde at de var lokale og dermed ikke kunne norsk.
Nå sitter jeg her og tenker at dette fenomenet ligner veldig på skittkasting på nett, som jeg skrevet om tidligere. Man sitter trygg med følelsen av at man har lite sjanse for å drite seg ut. Da det kommer ingen konsekvens så frister det ekstra å være litt bayas  og få negativiteten ut. Men det er viktig å huske at i samfunnet kan man få konsekvenser allikevel. Enten i form av ekte straff eller i form av dårlig samvittighet. Så det er lite lurt å baksnakke noen som tilsynelatende ikke kan språket ditt, som å skrive noe dritt på nett under anonymt profil.
Har dere opplevd noe lignende på ferie? Tror dere det er et utelukkende norsk fenomen, eller man kan treffe sånt i alle kulturer og folkeslag?
XOXO Tastaturheks

Jeg følte skam over at jeg lykkes

Mandagen i dag var digg. Det er ikke ofte det skjer, så jeg setter pris på dette. Det er sommerferie nå og jeg jobber fortsatt, men det er mye roligere på jobb og jeg har fleksitid og kan disponere dagen litt mer fritt, så jeg spiste litt bedre frokost om morningen, og det var altså rene hverdagslykke.
Idet jeg stod og stekte egg tenkte jeg på de som ikke har det så bra nå om sommeren. Det er faktisk mange av oss! Noen strever med økonomi, noen fikk påvist ufyselig sykdom, og noen opplever brudd eller trøbler i familien. Den tiden vi har det fint og koselig kan være et mareritt for andre. Så jeg stod der og tenkte på det, men ikke mer enn så. Fordi at jeg ikke opplever skam over å ha det bra lenger.
Det var underlig følelse før. Jeg hadde dårlig selvtillit og opplevde mye i livet, og dette resulterte i noe som ga meg skyldfølelse når jeg hadde det bra mens andre hadde det fælt. Idet jeg flyttet og fikk egen leilighet og kjekke jobb unngikk jeg å møte venner fra “fortiden” siden flere av dem hadde det fortsatt ikke bra. Jeg føler meg ekkelt. Som en svikter eller som en som fikk premie fra livet uten å fortjene dette. Da jeg møtte knuste foreldre i sorg via jobben min følte jeg skyldfølelse for at jeg har et friskt og ressursterkt barn. Da jeg møtte noen syke prøvde jeg å finne på alle mine sykdommer og problemer, bare for å understreke at jeg egentlig ikke ha det så bra. Jeg tillot ikke meg selv å nyte min suksess, og helse og det fine livet jeg har egentlig skapt helt selv.
Nå når jeg jobber med hun fantastiske psykologen min, så jobbet jeg meg gjennom denne skyldfølelsen og klarer å nyte livet mitt slik det er. Ja, jeg fortjente alt jeg har! Jeg jobbet hardt for dette, og fikk ingenting gratis. Men om dette skjer i fremtiden og jeg får noe fint servert på sølvfat (en super duper kjæreste f.eks) vil jeg ta det imot og nyte så lenge jeg kan.
For sånt er livet. Noen har det kjipt, men det betyr ikke at vi ikke har lov å ha det bra, selv om vi kan vise forståelse og empati å gi støtte.
Opplever dere noe lignende? Hvordan jobber dere med slike følelser?
XOXO Tastaturheks

Hvorfor må jentene våre lide for skjønnhetspress helt fra spedbarnsalderen?

Jeg blogget i går om hull i ørene på babyer, og det gikk ganske rolig for seg på bloggen mens det klikket litt på Insta hvor jeg la ut video med mine refleksjoner. Etter en stund fikk jeg flere sinte meldinger på innboksen fra mammaer som mente jeg blander meg inn for mye og til og med lager problemer der det ikke finnes problemer. Derfor tenker jeg at det er helt på plass med en liten post med refleksjoner.
Altså, jeg har en mening : Det er uakseptabelt med hull i ørene på en baby. Jeg klarer å argumentere for min mening: Det er ingen behov for øredobber for en baby. Det er helt og holdent foreldrenes påfunn og ønske. Jeg synes at barn burde kunne bestemme selv over kroppen sin, og siden babyer ikke kan samtykke, så kan man ikke utføre noe.
Det som skjer at de sinte mammaer ikke klarer å argumentere for hvorfor det er så utrolig viktig med øredobber på babyer. Slik jeg forstår det er det kun sinte utsagn på grunn av man bestemmer selv over egne barn. Dette setter jeg ikke i tvil, men har man ikke gode argumenter, kan man heller ikke bli sint på meg som sitter her og argumenterer min mening. Det er greit å være uenig også.
For meg er det å stikke hull i ørene på en jentebaby nesten det samme som drive med omskjæring av guttebabyer. Flere reagerte kraftig på denne sammenligning, men for min del er det ingen forskjell. Det er noe som bunner i tradisjoner og ønske fra foreldre, ikke noe som ungen velger selv. Dette argumenteres også ofte med at inngrepet er minimalt og ungen vil oppleve mindre smerte og ubehag som ung.
Min datter påpekte at hun ikke ønsker øredobber siden det å stikke hull i ørene minner henne om ku som ble chippet med merke i øre. Det er også noe jeg tenker på som feminist. Hvorfor må jentebabyer gjennom sånt? Ingen stikker jo hull i ørene på gutter. Hvorfor? Jo fordi at gutter kan vel ikke ønske seg hull i ørene senere. Men ingen tenker på at jentene kan angre og ikke ønske seg øredobber senere? Hvorfor må innbilte skjønnhetsidealer presses på jentene våre helt fra barndommen?
Med andre ord- her er min mening. Håper de sinte mammaer kan slappe litt av og stå for sine avgjørelser for sine barn uten å angripe dem som mener noe annerledes.
XOXO Tastaturheks

Jeg er ingen mammapoliti!

Denne helga var det veldig utbehagelig for meg å være på Instagram. Jeg la ut noe jeg mente var kun min mening, så eskalerte det seg til sinte meldinger på innboksen min. Sinte mammaer mente at jeg tåler ikke andre sine meninger og respekterer ikke at folk velger annerledes for barna sine. Dette førte til at jeg satt der og følte meg som en såkalt mammapoliti.
Altså det siste jeg virkelig ønsker er å være en av mammapolitiet. Jeg er heller ikke den perfekte mamma selv. Om en fagperson går og roter litt i livet mitt og mammarolle så vil det være veldig mye å påpeke. Det er jeg fullstendig klar over. Så det siste jeg ønsker er å sitte og påpeke hva andre bør eller ikke bør gjøre med barna sine!
Samtidig føler jeg at det er helt på plass at jeg ytrer mine meninger. Jeg brenner for saker som gjelder barn, så det er helt naturlig at jeg uttaler meg om dette. Men nei, jeg ønsker ikke gi noen skyldfølelse! Husk at du er ikke dårlig mamma om du tok hull i ørene på babyen din eller tar et glass vin når barna sitter i stue. Det siste jeg ønsker er å få noen til å føle seg som dårlig mamma.
Så nei folkens, jeg er ingen mammapoliti, og jeg gidder ikke få kjeft eller dårlig samvittighet for min ærlige mening!
XOXO Tastaturheks

Uken som gikk

Foto: RÅ Foto
Sola skinner på Klepp, men det er fortsatt bikkjekaldt. Jeg satt hjemme hele dagen og angrer ikke ett sekund. Det var en bra avgjørelse, siden neste uke blir hektisk med flere gjøremål. Nå er denne uken gått og jeg har ikke mye å si om den bortsett fra to ord: jobb og slapphet. Jeg jobbet ekstremt mye ( hvertfall føles det slik) og var fortsatt slapp etter omgangssyke forrige helg.
Neste uke står det mange ting på menyen: ordne dokumenter for å skaffe oss nye pass, bestille billetter til Oslo i august, Irina får besøk av pappaen sin, jeg skal finne ut masse informasjon og se på mulighet for reiser og reiseartikler, jeg får treffe min venninne som er på besøk i Stavanger, også frister det å gå ut først jeg får barnefri. Pluss masse ting og tang på jobb og oppussing av Irinas rom. Med andre ord masse masse å gjøre.
Derfor passet det så veldig med en pustepause. Jeg har ikke vasket hjemme heller. My bad. Angrer ikke på dette heller!
Hvordan har deres uke vært?
XOXO Tastaturheks

Lekker sommersalat “Vannmelon”

vannmelon
Selv om sommeren er grå og det blåser her i Stavanger, følte vi for noe friskt og sunt. Jeg tenker at det er viktig å få barna til å spise grønnsaker, derfor tenker jeg at salater som ser tiltrekkende og fargerikt ut er midt i blinken. Såklart hadde vi litt kjøtt og ost i salaten som Irina liker kjempegodt.
Se så lekker og fargerik salaten vår ble!
Dette trenger du:
300g Ferdigstekt kyllingkjøtt
200g Revet ost
Tomater
Agurk
Svarte oliven
Majones
Slik går du frem:
Skjær kyllingfilet i biter og tilsett majones
Tilsett revet ost
Legg på et fat og form som vannmelon skive
Kutt opp tomater og agurk i biter
Pynt salaten som vannmelon skive
Legg olivene oppå
Serveres sammen med tapas eller for seg selv. Kan lages som en stor porsjon for deling eller flere små porsjoner
XOXO Tastaturheks