Forrige uke leste jeg en artikkel i KK om en tidligere sportskommentator som viet hele livet til jobben og nå i alderen 71 ble nærmest tvunget til å gå av med pensjon. Jobben var alt for henne. Så dette ble et stort tap. Noe som er forståelig. Når man mister det som opptatt en nesten hele livet, føles det veldig tomt. Det gjør det. Hun sier åpenbart at hun savnet det å ha barn. Fordi da skulle hun ha hatt noe hun kunne fokusere på nå.
Om hun hadde barn skulle hun føle akkurat det samme når barn flytter ut. Da skulle hun ønske hun hadde jobb å gå til. Det er helt normalt, men vi mennesker har tendens til å savne det vi ikke har eller ikke kan ha.
Dette er også normalt…
Derfor er det viktig å huske på at vi er mennesker og savner vi noe eller noen så er dette helt normalt. Vi bruker å savne noe alltid. Det er lurt å minne seg på det man har og “lande” ved å fokusere på det som er bra i livet.
Deres tanker?
