Du sier til meg at jeg er heldig som fikk komme hit og bo i et så fint land som Norge.
Jeg svarer ja visst jeg er heldig.
Det jeg ikke sier er at jeg gråt hver natt første året fordi jeg ikke forstod noe som lektoren fortalte i klassen mens alle lo, fordi jeg lærte bokmål og alle mine lærere snakket nordlandsk dialekt.
Jeg sier ikke at jeg satt lange netter og oversatt alle forelesninger for å kunne forstå bedre dagen etter. Jeg forteller ikke om alle de gangene jeg ble ropt «russeh..re» på gata bare fordi jeg var ung, fin og hadde kort skjørt.
Jeg forteller ikke om mitt savn etter mine foreldre, familien min, det å kunne snakke morsmål og om mine besteforeldre som døde uten meg ved siden.
Jeg forteller ikke om hvordan det føles å være fremmed og miste å være seg selv i hjemlandet også. Om at jeg ikke føler meg hjemme noen steder fordi jeg forlot mitt hjem som ung og aldri skapet meg hjem her jeg bor.
❤️
