Â
For to dager siden leste jeg et innlegg pĂ„ Instagram av Paulina Porizkova â kjent tsjekkisk modell som var veldig populĂŠr pĂ„ 80-90-tallet. Paulina ser fantastisk ut til Ă„ vĂŠre snart 60- trent, leken og ungdommelig. Men det hun forteller fikk meg i lett sjokk.
Hun sier at hun fĂžler seg âusynligâ fordi at menn ikke ser pĂ„ henne pĂ„ gata. PĂ„ alle offentlige tilstelninger sjekker ikke menn henne opp, og dersom hun begynner Ă„ snakke med dem sĂ„ snur de ryggen med en gang de ser ei yngre kvinne
Jeg vet ikke om jeg er helt enig. Jeg ogsÄ legger merke til at det er ikke slik lenger at menn stirrer pÄ meg pÄ gata hele tiden slik det var fÞr da jeg var i 20-Ärene.
Men dette gjÞr meg ikke lei meg. Dette gir meg avslappende fÞlelse av frihet. Det er ikke sÄ lett Ä vite at 90 prosent av menn der ut ser pÄ deg og tenker hvordan det kunne vÊrt Ä ha sex med deg. Det er egentlig veldig fint Ä slippe.
Jeg forstÄr at dersom ei jente var veldig fin og pen, og var vant til at menn sjekker henne opp hele tiden. sÄ gikk det plutselig over, sÄ da forstÄr jeg at dette kan oppleves sÄrt. Men samtidig man dÞr jo ikke etter man bikker 50. Ei kvinne er vakker hele livet. Men kanskje den indre skjÞnnheten vises mer tydelig nÄr man blir eldre
Som min bestemor har alltid sagt âDitt humĂžr blir ditt ansikt nĂ„r du blir gammelâ. Kanskje det er gyllen tid Ă„ dykke dypt inn i seg selv og oppdage andre ting Ă„ vĂŠre stolt over enn et pent ansikt og spretten rumpe? Trenger man egentlig Ă„ fĂžle at alle menn rundt Ăžnsker Ă„ ta deg? Eller det er nok med en, spesiell person som verdsetter deg for det du er?
Jenter over 50, kan dere kommentere? Er det sĂ„ ille Ă„ fĂžle seg âusynligâ?
