Denne uken leste jeg på Facebook om forslag om døgnåpne barnehager. For meg personlig kunne det vært en virkelig redning i sin tid. Jeg slet veldig mye som alenemor uten familie og barnefar som kunne stille opp, med turnusjobb som innebærer jobb i helg, natt, kveld, helligdager. Der og da skulle døgnåpen barnehage vært bedre for min datter enn mange fremmede folk i form av barnepassere, samt overnattinger hos mine venner. Jeg ser hva det gjorde med henne og dette var ikke optimal løsning.

Flere alenemødre som jobber turnus hadde samme mening i kommentarfeltet.  Så kom det såklart “ekspertene”, de som enten har voksne barn og er ferdige eller de som ikke har barn. Det som overrasker meg er hvordan disse som ikke har barn selv sitter og dømmer og rekke pekefinger på oss, “dårlige” mødre. Jeg har bare en ting å si til sånne: Prøv det selv, din rumpehol. Ja, så barnslig jeg er.

Men fakta er at det er veldig fint å oppdra barn i teori, og det er kanskje en av få feltene i livet hvor teori og praksis kan være vidt forskjellige ting. Barn er uforutsigbare og det beste man kan gjøre er å være trygg på seg selv som voksen og elske barna sine. Det blir nok. Resten er uforutsigbar så det er bare å gjøre sitt beste. For meg det beste kunne vært døgnåpen barnehage. For meg og min frøken. De som dømmer foreldrene som vil benytte seg av tilbudet burde prøve selv å stå alene i dette.

Hva tenker dere om dette forslaget?