Forrige uke leste jeg en artikkel i KK om en tidligere sportskommentator som viet hele livet til jobben og nÄ i alderen 71 ble nÊrmest tvunget til Ä gÄ av med pensjon. Jobben var alt for henne. SÄ dette ble et stort tap. Noe som er forstÄelig. NÄr man mister det som opptatt en nesten hele livet, fÞles det veldig tomt. Det gjÞr det. Hun sier Äpenbart at hun savnet det Ä ha barn. Fordi da skulle hun ha hatt noe hun kunne fokusere pÄ nÄ.
Om hun hadde barn skulle hun fÞle akkurat det samme nÄr barn flytter ut. Da skulle hun Þnske hun hadde jobb Ä gÄ til. Det er helt normalt, men vi mennesker har tendens til Ä savne det vi ikke har eller ikke kan ha.
Dette er ogsĂ„ normaltâŠ
Derfor er det viktig Ă„ huske pĂ„ at vi er mennesker og savner vi noe eller noen sĂ„ er dette helt normalt. Vi bruker Ă„ savne noe alltid. Det er lurt Ă„ minne seg pĂ„ det man har og âlandeâ ved Ă„ fokusere pĂ„ det som er bra i livet.
Deres tanker?
