Det tok meg tid å bestemme meg om jeg egentlig vil skrive denne artikkelen, men her er den. Jeg klarer ikke å sove rolig i de siste måneder fordi at min datter utsettes for massiv smitte på skolen. Det er utrolig at våre barna ble kastet i smitte mens corona tilfellene bare øker og øker. Vi har aldri hatt så mye smitte som nå og barna våre står i dette.
Nå er vi begge i risikogruppe og jeg er veldig redd. I tillegg så er hun redd for corona testing og dette må hun gjennom allerede minst fem ganger siden skoleoppstart. Fordi at det alltid er nye syke i klassen og på skole.
Jeg forstår godt at ingen skal i karantene nå på denne tiden fordi at politikerne ikke ønsker å trigge folk og tape sine muligheter for godt valg, men hallo, dette er ikke trygt. I tillegg kan ungdommene smitte voksne, som kan bli skikkelig syke. Ikke alle kan ta vaksine heller.
Så dette er ikke greit og det er nesten grotesk. Jeg er urolig i mammahjertet.
Helt siden jeg skrev artikkel om det å være gravid og oppleve kroppspress , fikk jeg mange kommentarer om at kroppen til gravide dame er en “rugemaskin” og det er absolutt ikke viktig hvordan kroppen ser ut. For det er jo en inkubator for en baby for en periode.
Ja, det var ikke slik det ble sagt direkte, men alt i alt var det slik det var ment.
Det er ganske populær mening i samfunnet at gravide kvinner ikke «tilhører» seg selv og det viktigste er helsa og babyens helse. Baby kommer først, så kommer mora.
Egentlig, sånn i virkeligheten er det omvendt. Baby har det bra når mor har det bra. Ikke noe annet! Dette tok meg 15 år for å skjønne.
Så det å gå gravid og føle seg som dvask, og hele tiden høre at det er greit og du er egentlig ikke så viktig som babyen er, ikke veldig gøy. Det er viktig å føle seg bra i sin egen kropp. For min kropp er min, og ikke noe rugemaskin! Og dette er jeg faktisk sykt opptatt av! Sånn er det bare.
Jeg får i det siste flere kommentarer på mine innlegg som gjelder graviditet og barn, om at verden er overbefolket og det er lurt å ikke produsere flere barn. Så jeg vil skrive her en gang for alle- jeg vil slette slike kommentarer fremover. Av ulike grunner.
For det første kan de trigge flere som leser bloggen min. For det andre liker jeg det ikke, jeg ønsker ikke føle på noe “babyskam” og føler ikke behov for oppklare hvorfor jeg ønsker meg barn. Gidder ikke unnskylde meg heller for andre for at jeg “overbefolker” verden.
Selv om verden kanskje er overbefolket er ikke Norge det.
Så jeg vil gjerne se på disse kommentatorene om ca 30-40 år når de blir gamle og trenger unge friske folk som kan betale skatt og ta vare på dem. Kanskje da er det på plass å takke dem som vil og gidder å få barn?
Uansett, slike kommentarer skal stenges fremover. Man må tenke hva man skriver til andre, selv om man er uenig.
I dag mens jeg drakk morgenkaffe så jeg på “gender reveal” på Instagram. Der ble mora veldig skuffet over at det kom rosa røyk fra røykbomben. Flere reagerte på hennes skuffelse. Det er visst ikke lov å ønske seg barn av bestemt kjønn.
Jeg for min del blir glad for et friskt barn uansett kjønn. Men det er fordi at jeg vet at barn er ikke prisgitt og at det er ikke sikkert at det blir flere på meg. Men jeg respekterer folk som ønsker seg barn av bestemt kjønn. Det kan være slik “hvit sorg” at man ikke får barn av det kjønnet man ønsket seg. Ja, kanskje dette høres veldig tåpelig ut, men det er fullt mulig.
Så hva synes dere? Er det lov å ønske seg barn av bestemt kjønn og vise frustrasjon dersom man er skuffet over kjønnet?
En ting jeg kommer aldri til å forstå- det er skarp kritikk mot kvinner som har barn. Kvinner ellers blir utsatte for samfunnspress, men idet kvinne blir til mor så blir presset helt enormt. Du kan ikke kle deg som før, kan ikke gjøre som du vil, kan ikke more deg slik du vil. Dette synes jeg er veldig ekkelt og trist.
Mange glemmer at lykkelig mor betyr lykkelig barn. Mne hvordan kan man være lykkelig dersom man ikke kan leve det livet man selv vil?
Ja, man endrer seg i det man blir forelder. Livet blir tilpasset det nye mennesket, men man slutter jo ikke å være seg selv? Man slutter ikke kle seg som før og ikke ha det gøy med sine hobby og venner. Jeg forstår om man ikke slutter å feste og drikke hver helg, og da kan flere påpeke at man er blitt mor og det er ikke så godt for ungen. Men det å ha på seg korte skjørt eller lage morsomme reels på Instagram er vel ikke feil?
Med andre ord, forstår jeg dette ikke. Hvorfor bør man bli “kjerring” når man får barn?
Jeg har gått og tenkt denne uke om hva skjer dersom det blir ikke barn på oss. Altså felles barn, fordi at et barn har jeg nå uansett og dette betyr at vi har et barn nå. Men frøken Irina er snart konfirmant og voksen om noen får år, så det betyr at det blir uten barn i huset videre.
For meg virket det alltid at det er helt umulig å ha lykkelig familie uten barn, men nå begynner jeg å venne meg til tanken. Da jeg studerte ved Berkeley halvt års studium om lykkefølelsen, ble det gjennomført statistikk der som viste at folk uten barn er mer lykkelige enn folk med barn. Det er mye glede og lykke med barn, men også mange utfordringer. Så jeg tror nok at det vil gå på et vis og vi kan finne mange gode ting å bruke livet på. Jeg er heller ikke barnløs så det blir barnebarna på oss. Selv om det blir nok sorg over noe vi ikke har fått.
Vil helst ikke ta stilling til dette her og nå, men alt går i livet tror jeg.
Hva er deres mening? Kan et par holde ut sammen uten felles barn?
I går leste jeg en artikkel i KK som handlet om blogger med kjendis-kjæreste som omkom i drukningsulykke i fjor. 12 måneder etter kjærestens død publiserte bloggeren at hun er gravid med HANS barn. De var sammen i åtte år og prøvd lenge å bli gravide, men det gikk ikke så de hadde time til ivf. Slik ble det ikke siden han døde før det. Bloggeren er åpen om at hun hentet biologisk materiale fra kjæresten 32 timer etter hans død og valgte å gjennomføre ivf alene. Fordi at hun elsket han så høyt og vet at hans største ønske var å ha barn med henne. Så slik fikk hun del av kjæresten sin “tilbake”.
Det var mange stygge reaksjoner på denne artikkelen såvel som gode og fine tilbakemeldinger. Men flere beskrev denne graviditeten som “uetisk”.
Det er uetisk og hente biologisk materiale fra død person og det er uetisk og ta ivf uten partneren som samtykker, og det er uetisk å sette barn til verden som vil aldri se sin far.
Mine tanker her er at det er uvanlig og ny situasjon, men ingen “grøss” eller noe “uetisk” er det ikke.
Dersom det er grøss å hente noe fra død person så er da organtransplantasjon også grøss. Så de som tar imot organene burde gå rundt og grøsse at de tok noe fra død person. Men det gjør ikke de fleste siden de vet at personen eller pårørende samtykket til dette. Det var ens ønske så det er greit og legitimt. Jeg tenker at i dette tilfellet er det ingen forskjell. Fordi at han ønsket barn med henne og samtykket til dette før han døde.
Er dette uetisk å foreta ivf selv om partneren din døde? Nei, det tenker jeg ikke. Som sagt så var han med på dette og ønsket dette mens han levde. Kanskje det er lurt å drøfte sånne ting på forhånd, men man går ikke rundt og ikke tenker på at man dør i morra liksom.
Er dette veldig uetisk å sette barn til verden uten at de får kjenne til sin far? Det er latterlig. Fordi at det fødes mange barn i verden som vil aldri vite hvem faren er. Av ulike årsaker. Fra donorsæd til voldtekt eller utroskap. Om han døde MENS hun gikk gravid betyr det at hun burde tatt abort? For å ikke få en unge uten far til verden? Dette høres veldig dumt ut.
Om jeg kunne gjort det samme? Ja, Definitivt. Fordi at når man elsker noen høyere enn himmelen så ønsker man å ha del av din elskede med. MEN om kjæresten mener at det blir feil at barnet vokser opp uten han da kunne jeg ikke overkjøre denne avgjørelsen.
Nå skal jeg skrive en positiv artikkel, så dersom du er en av de som planlegger å være mamma som 35+ eller 40+ , eller kanskje eldre , så her er det rette stedet for å hente noe inspirasjon. Det er nemlig slik at de fleste artikler skremmer kvinner vekk med å ramse opp alle risikofaktorer og hvor tøft det er å få et lite barn som voksen mor. Men her er noen punkter som vil få deg til å se lysere på saken. Velger å dele dette fordi jeg kan raskt havne dit selv.
Her kommer min liste.
Du er trygg på deg selv
Som ung mor var jeg veldig usikker både på meg selv, kroppen min og alt som har med mammarolle å gjøre. Nå er jeg sikker på meg selv. Ikke at jeg stoler mer på kroppen min, men jeg er sikker generelt. Hvertfall nok for å ikke høre på alt og alle angående råd om baby.
Du har bedre økonomi
Jeg vet at dette ikke gjelder alle, men det stemmer for meg. Jeg har mye bedre økonomi, god jobb og egen bolig. Det er stor kontrast til tider da jeg fikk Irina og slet mye økonomisk.
Du setter mer pris på mammarollen
Når man er veldig ung så er det mye som frister, mye man vil prøve og utforske. Nå vet jeg at ting kommer og går, men barna blir, og jeg setter mye mer pris på det å oppleve å bli mamma.
Du passer bedre på helsa
Da jeg var ung mor brydde jeg meg ikke så mye om helsa. På denne alder erkjenner man ikke farer og antar bare at helsa skal vare livet ut. Når man er voksen så bryr man seg mer om helsa, ergo gjør alle tiltakene for å holde seg frisk og rask.
Du har bedre tid
Som voksen har man mer tid og bruker tiden riktig. Som ung stresser man med ditten og datten og bruker tiden på masse rart. Som 20+ studerte jeg og jobbet, gikk på fest og traff venner. Nå som voksen, ferdigutdannet og jobb med fleksitid kan jeg prioritere tiden riktig: bruke den på mine barn.
Du tar vare på forholdet
Dersom du er i et forhold så kanskje har dere vært sammen i lang tid og har stabilt forhold. Dersom det er nylig forhold så allikevel er du mer bevisst og motivert til å holde sammen.
Du har mer livserfaring
Det er gull verdt. Jeg trenger ikke kommentere dette en gang. Det er mange ganger jeg tenker at det kunne vært topp å vite det jeg vet nå da jeg var 20+ år.
Du blåser i perfeksjonisme
Som voksen bryr du deg ikke så mye om hvordan kroppen ser ut etter fødselen så lenge kroppen fungerer, du ikke så stressa om flekker på sofa og du tar livet mer med ro. Dette hjelper veldig mye på mammalivet.
Du verdsetter utvikling
Som voksen vet du at det er viktig med utvikling og setter dette høyt i livet til barnet ditt. Jeg ser oftest voksne mødre som stiller masse spørsmål og drar med barna på diverse aktiviteter.
Du er mer ansvarsfull
Som voksen vet man at barna betyr ansvar og ikke minst klarer du å ikke drukne i dette ansvaret og fordele oppgavene riktig.
Enig i mine punkter? Tilføy gjerne dine egne også.
Det kommer mange spørsmål på Insta og bloggen om jeg er gravid og hvordan dette går. Jeg skjønner at flere stiller slike spørsmål siden jeg er veldig åpen om mine helseutfordringer som gjør det vanskeligere å bære frem et barn.
Jeg har ikke snakket med mannen om dette enda, sånn på alvor. Men jeg vet at han liker så absolutt ikke å brette livet sitt ut i sosiale media. Så om han er med på bloggen, så det er ikke veldig frivillig. Derfor mest sannsynlig vil jeg ikke annonsere graviditet på bloggen og Instagram. Jeg vil enten gjøre dette senere (gjerne etter uke 27) eller etter fødselen.
Jeg vet at mange oppdaterer om sin graviditet uke for uke, det har jeg kjempelyst å gjøre, men kanskje etter fødsel. Jeg er noe overtroisk og det føles ubehagelig å snakke om barnet som er ufødt. Jeg kan ikke forklare dette. Jeg føler at barnet er så skjørt og ikke kan velge selv. Derfor blir det ikke oppdateringer uke og uke, men senere legger jeg gjerne ut noen bilder og skal skrive om MEG og hvordan JEG følte meg.
En annen sak er at folk ofte ikke eier folkeskikk og kan komme med upassende kommentarer og spørsmål, f.eks at magen er for stor, eller for liten. Sånt vil jeg ikke oppleve og stresse meg opp. Jeg får nok stress fra før og mye å tenke på i denne graviditeten.
Vi ble enige om å ikke utlevere barnet på bloggen. Ikke skrive alt mulig og ikke poste bilder i massevis. Jeg vet at mange igjen gjør dette, og jeg blir nok veldig stolt av mitt barn og vil gjerne vise hen, men det blir ikke noe baby blogg eller baby instagram, det er sikkert.
Vi blir åpne om vi tar ivf, det tror jeg er viktig for mange kvinner der ute. Det er noe som bør normaliseres. Jeg forteller om hele veien min også. Fordi at jeg føler det er viktig for følgerne mine.
Nå sitter jeg og leser diverse parti- programmer og kjenner at jeg grøsser skikkelig inni meg. Abortgrensen skal vel være gulrot og forhandling i år og det heves, og det heves.
Jeg er ikke abort-motstander, men etter alt jeg opplevde i fjor så kan jeg med handa på hjertet si at det er en av de verste tingene ei kvinne går gjennom. Jeg tror ikke noen gjør det «på gøy» eller høyst frivillig, men etter nøye vurdering og etter man har gått flere runder med seg selv. Så det er helt sykt å se at dette lekes med.
Personlig mener jeg uke 12 bør være mer enn nok tid for å bestemme seg, og uke 18 er nok dersom det skjer noe, noen misdannelser oppdages, noe skjer underveis og da går man til denne såre beslutningen. Men uke 22? Det er ikke foster lenger, men en mini-baby og hen kan fødes levende for å si det sånn. Hvordan skal man gjennomføre hele saken? Avlive babyen i mors mage og så fremprovosere en fødsel? Eller føde selv så avlive?
Det er ganske brutalt, men jeg forstår igjen dem som må gjøre dette dersom barnet er veldig sykt eller ikke klarer å overleve etter fødselen. Samtidig, hva er forskjellen da å føde i uke 22 eller uke 40? Dersom barnet ikke overlever i det hele tatt? Er det ikke bedre å avslutte tidlig slik at barnet ikke pines mer?
Det er et utrolig vanskelig spørsmål og jeg vet ikke svar på dette. Men grøsser litt av grensa på hele 22 uker.
