AVLIVE BARNET I UKE 22

positiv tekning
Nå sitter jeg og leser diverse parti- programmer og kjenner at jeg grøsser skikkelig inni meg. Abortgrensen skal vel være gulrot og forhandling i år og det heves, og det heves.
Jeg er ikke abort-motstander, men etter alt jeg opplevde i fjor så kan jeg med handa på hjertet si at det er en av de verste tingene ei kvinne går gjennom. Jeg tror ikke noen gjør det «på gøy» eller høyst frivillig, men etter nøye vurdering og etter man har gått flere runder med seg selv. Så det er helt sykt å se at dette lekes med.
Personlig mener jeg uke 12 bør være mer enn nok tid for å bestemme seg, og uke 18 er nok dersom det skjer noe, noen misdannelser oppdages, noe skjer underveis og da går man til denne såre beslutningen. Men uke 22? Det er ikke foster lenger, men en mini-baby og hen kan fødes levende for å si det sånn. Hvordan skal man gjennomføre hele saken? Avlive babyen i mors mage og så fremprovosere en fødsel? Eller føde selv så avlive?
Det er ganske brutalt, men jeg forstår igjen dem som må gjøre dette dersom barnet er veldig sykt eller ikke klarer å overleve etter fødselen. Samtidig, hva er forskjellen da å føde i uke 22 eller uke 40? Dersom barnet ikke overlever i det hele tatt? Er det ikke bedre å avslutte tidlig slik at barnet ikke pines mer?
Det er et utrolig vanskelig spørsmål og jeg vet ikke svar på dette. Men grøsser litt av grensa på hele 22 uker.

Hva tenker dere om forslaget?

signature lena

HVORFOR IKKE ADOPTERE?

Studio jeans

Det er spørsmål jeg får stadig og støtt når jeg skriver om mitt babyønske. Det er jeg ganske lei av, og selv om jeg har skrevet mye om dette, så tenker jeg å skrive denne artikkel for å forklare alt og la det ligge i fred.
For meg er adopsjon helt utenkelig. Dette finnes det flere grunner til:
Først og fremst, så har jeg biologisk barn selv. Ja, jeg har hørt om folk som giftet seg på nytt, klarte ikke få barn sammen, og de valgte å adoptere selv om en av dem hadde barn fra før, Det er ikke alternativ for oss to. Vi har barn, som er mitt biologisk, og det får vi leve med om det ikke går med eget biologisk barn. Ett barn er mye mer enn ingen barn.
Så, er det utrolig dyrt, tidkrevende og ressurskrevende å adoptere et barn. Det er ikke bare bare, og aldersgrensa er på 45. Jeg rekker kanskje ikke dette, selv om mannen er yngre og han kan fortsatt adoptere.
Så, ønsker jeg et barn som ligner på mannen min. Jeg har lyst å bære frem HANS barn, eller adoptere HANS barn. Ikke barnet som ikke har biologisk tilknytning til oss. Jeg vet at det høres egoistisk ut, men det er svært naturlig for alle mennesker.
Så, synes jeg ikke at jeg egner meg som mamma med tanke på adopsjon. Det skal være spesiell type menneske med stort hjerte som vil adoptere barnet av riktig årsaker, ikke bare for å fylle ut tomrom etter man mistet et barn eller ikke klarte å få selv. Jeg er ikke der. Jeg ønsker meg MIN baby, så det blir feil å adoptere.
Så, jeg er fertil og kan bli gravid. Jeg har bra eggreserve etter det legene sier, så jeg har noen år å prøve. Disse årene vil jeg bruke på å bli gravid fremfor å streve med adopsjon. Mitt valg.
Så, det koster mindre med donoregg eller surrogati i utlandet enn med adopsjon. Valget er klart.

Nei, det plager meg ikke at verden er overbefolket og der et sted finnes det barn som trenger å adopteres. Jeg er ikke her for å redde verden bare fordi at jeg trenger litt hjelp for å bære frem. Norge er ikke overbefolket. Vi er friske og relativt unge, med gode jobber og forutsetninger. Jeg tror Norge vil være glad for vår baby. Det er mine ærlige tanker.

signature lena

AT DU ORKER Å GJØRE DETTE IGJEN?!

stavanger shabby

 

I Påske gikk vi en tur med mannen og kom oss til en tursti hvor familier med småbarn vandrer mye. Der var det flere som gikk tur, og såklart flere familier med unga. Jeg tenkte å gå raskt forbi siden det var veldig kaldt og jeg ønsket å øke tempo, men ble stoppet av ei dame som prøvde å dra opp sin treåring som satt i søledam og hylte.

 

Jeg fikk flashback til de grader tilbake til tiden da Irina var mellom ett og tre år og satt ganske ofte slik. Også hylte hun på butikken, la seg ned på golvet, nektet å sove og skrek masse da hun var i trassalderen. Alt jeg glemte så lett og det jeg savnet en hel del, kom opp i hodet mitt som om det var igår. Plutselig var jeg glad for at jeg har en tenåring hjemme som er også ganske vanskelig å håndtere, men som spiser selv, vasker seg selv, står opp selv og ellers klarer seg mer eller mindre selv (unntatt klesvasken da).

 

stavanger shabby

 

Jeg har fått dette spørsmålet mange ganger, og jeg fikk det igjen fra mannen. Om jeg orker å gjøre dette igjen. Ja, det gjør jeg, svarte jeg noe usikkert. Jeg vet det vil gå over og vips der sitter det en kofirmant og du er et barn til rikere, et nært menneske i ditt liv som elsker deg på godt og vondt (ja, uansett hva de sier til oss så gjør de det, også tenåringer).

 

Jeg forstår dem som sier at de ikke skjønner at jeg orker dette en gang til, når jeg allerede har et voksent barn som er bare tre og halvt år unna 18. Men jeg forstår det ikke selv. Det er bare sånn det er når man treffer kjærligheten.

 

Noen her som fikk barn sent i livet og føler seg heldige?
signature lena

 

ER DU IKKE GRAVID ENDA?

gravid

Jeg hadde spørsmålsrunde på min Instagram i helga der mine lesere kunne stille meg spørsmål fritt. Ett spørsmål gikk igjen, og det har jeg fått «offline» også, og om jeg synes det kanskje er litt upassende, det vet ikke jeg.
«Er du ikke gravid enda?»
Jeg er veldig åpen på bloggen om barneønske så jeg forstår at folk spør, men samtidig om jeg ønsker å oppdatere om dette så skriver jeg gjerne. Akkurat nå sitter jeg og tenker hvorvidt jeg vil dele her og på Insta hvordan dette går og om jeg er gravid eller ei. Jeg tror ikke jeg skal dele graviditeten enten i det hele tatt, eller frem til uke 25 (som er som kjent «overlevelsesuke»). Det er slik at med problemer som trombofili så er det ingen garanti for barn selv senere i graviditeten. Så vet jeg ikke hva mannen synes. Han er ikke gira på å dele private ting på bloggen.
Akkurat nå er jeg fortsatt under utredning mtp om jeg har ekte trombofili eller ei. Det gjenstår et par blodprøver til og en ultralyd av blodårene i bena (der man skal lete etter blodpropp eller tegn på trombofili). Så får vi svar og hvilken behandling jeg trenger.
Det lover jeg å skrive etterhvert for å gi opplysninger og kunnskap videre til kvinner på min alder som ønsker seg barn, men det er ikke lett av ulike årsaker.
signature lena

 

KAN DERE HOLDE KJEFT OG FØDE?

fargegate

 

 

Siste ukene var jeg involvert skikkelig i Instagram og Facebook bevegelsen: “Jeg føder ikke alene”
Jeg støtter bevegelsen fullt og holdent fordi at personlig for meg det å føde uten min kjære som støttespiller kunne vært en forferdelig katastrofe. Men også fordi at jeg som selv hadde en tøff fødsel vet jeg hvor viktig det er med støttende partner. Ingen lege eller jordmor kan erstatte person som du i utgangspunktet er trygg på!
Du ser denne jordmora kanskje første gang i livet og så skal bli trygg på henne. Så mye at du kan slappe helt av? Hører dere hvor dumt dette lyder?
Men restriksjonene gjorde meg ikke så forbannet som folk i kommentarfeltet. Kvinner spesielt. Kvinner midt i livet som er ferdige med barnefødsler. Kvinner som er sure og gretne og vet bedre. Kvinner som er hovmodige. Kvinner som er kvinner verst. 
De angrep unge usikre gravide som ikke føler seg trygge, både på grunn av covid og det at de må føde alene. Flere førstegangsfødende.
De eldre kvinnene som forventes å være voksne og fornuftige og vise. De skriker høyest at vi må bare holde kjeft og føde. Seriøst? Skammer dere ikke dere? Jeg er dog ikke den unge og usikre, men har nok angst og utrygghet til å være avhengig av min partner på fødsel.

Så skjerp dere damer, eller kom dere ut av diskusjoner dersom du er ikke i den gruppa dette gjelder.

 

signature lena

MAMMA I 14 ÅR

meg og irina

I dag er det akkurat 14 år siden en kald og solfylt februardag da alle flaggene var oppe i anledning Kongens bursdag, og jeg lå der og holdt deg tett inntil meg. Jeg var glad for at smertene slapp taket, men klarte ikke å sove allikevel. Jeg bare lå der og beundret deg. For du var helt perfekt.
Det mest perfekte mesterverket mitt.

14 år virket så langt frem i tid. Som en hel evighet. Men nå er dagen her og jeg er overrasket over hvor tiden ble av. Det er kanskje klisje, men tiden løper fra oss. Jeg er glad for at du valgte meg til å være din mamma. Veldig glad i deg 🙂

 

 

-Mamma

 

 

Nydelig kake fra Natalja Berge Food Studio

 

kake

kake

 

KAN VI SLUTTE Å SE PÅ FAR SOM SÆDDONOR?!

jæren
Jeg leser dagens diskusjon som kom av at det ble ikke tillatt med partner med på fødsel nå i korona-tid. Det jeg reagerer like sterkt på som på tiltakene er reaksjoner fra flere. Typisk er dette damene i 50-årene som er definitivt ferdige med barnefødsler og dermed blitt eksperter på hvordan fødende kvinne skal behandles.
Men ikke nok med det, også pappaer skal behandles som ikke pappaer, men sæddonorer.
Her i Norge står vi for likestilling. Men gjelder det bare kvinner?!
Hva med foreldrerett til fedre? I mange hundre år ble mannen skviset vekk fra sine egne barn. Alt som gjald fødsel og graviditet var forbeholdt kvinne. Ikke rart vi har en hel generasjon med fraværende fedre. I mange hundreår ble mannen sett på som sæddonor som ikke burde hatt rett til å se sitt barn vokse i magen, delta aktivt i graviditet og se hvordan hans barn blir født.
Heldigvis er vi i 2021 og far har samme rettigheter som mor. Selv om far ikke har barnet i magen venter han barnet sitt på lik linje med mor. Hvorfor blir han kastet ut fra fødestua? Kun fordi at han ikke føder selv fysisk? Dersom ett barn i Norge trenger operasjon eller helsehjelp så får foresatte komme inn med barnet. Men hvorfor brytes rettigheter til nyfødte da? Det er jo barn under 18 år.
Kanskje det er på tide å slutte å se på pappa som sæddonor?
Tenk heller på at for noen pappaer er det aller første barn, for noen er dette barnet første og eneste. Et øyeblikk som man husker resten av livet. Øyeblikket som blir frastjålet fra dem.

Pappa er ikke sæddonor, ikke en «ledsager», men fullverdig forelder som har sin rett å være med på fødsel på lik linje med mor. 

signature lena

MORSDAGEN MED ET LITE STIKK I HJERTET

Morsdag
Her kom dagen… min første morsdag som to-barns mamma. Med ett barn her og ett barn i himmelen. Det er ikke slik jeg så det for meg da jeg drømte om fremtiden i fjor. Det har gått bare ett år, men det virker som en hel evighet. De sa det blir lettere og jeg snart vil glemme, de fleste opplever dette i løpet av livet og det går over, men slik ble det ikke.
Så i dag tenker jeg å sende hilsen til alle englemammaer der ute. Jeg vet at hver av oss sitter med et lite stikk i hjertet på morsdagen. Vi koser oss med barna som vi har rundt oss, men glemmer aldri de vi skulle hatt med oss i dag. De vi aldri fikk lovt å bli kjent med ordentlig.

Det går bra for hodet glemmer, men hjertet glemmer aldri. Livet går videre og man befinner seg i midten av hverdagsrutiner akkurat som før. Man kjører til skole og barnehage, man går på jobb, man ler som før og til og med sier at det går bra. Kanskje dette var til det beste, hvem vet. Hun smiler og ler, og feirer morsdagen akkurat som før. Men om du stopper opp et sekund og spør henne, bare sånn tilfeldig, hvor gammel englebarnet hennes skulle vært nå… da svarer hun med en gang. Alltid.

signature lena

DET ER INGEN SYND PÅ MEG HELLER, TINA!

mor og datter

 

 

I dag har jeg lest debatt-innlegg fra Tina som er min “blogger- kollega” her. Hennes blogginnlegg havnet i Bergens Tidende hvor jeg også var debattant og fikk masse sinte folka etter meg da jeg nevnte at kvinner som ønsker barn (ja, de som ønsker, ikke de som ikke ønsker) bør ikke vente for lenge, for det kan bli vanskeligere senere.
Jeg skjønner ikke hvor kommer all den negativiteten fra? Vi bor i 2021 og det er fritt frem å få barn eller ei. Kvinner har mye mer å gjøre enn å føde barn nå i dagens samfunn. Jeg har flere venner av begge kjønn som er frivillig barnløse og trives masse med dette. Med en ting til felles hos de fleste av dem- de sammenligner seg selv med oss som har valgt å få barn.
Jeg respekterer ditt valg Tina. Nei, det er ingen synd på deg som ikke vil ha barn. Men jeg forstår at du får reaksjoner på grunn av måten du fremstiller dine holdninger på. For du stadig sammenligner deg selv som barnløs med oss som har barn, og denne sammenligningen er ikke på vår side.
Ifølge deg, Tina er jeg sliten mor som har hull i økonomi, ingen frihet, ikke råd til hus eller bil. Jeg er stadig lenket til barnet mitt og kan ikke forlate leiligheten når som helst uten å drasse halve huset og skrikende unge med meg. Jeg må ha ruinert kroppen min gjennom fødsel, og jeg er dypt ulykkelig og bitter på glade barnløse som deg som kan bruke sin tid på Netflix og en god natts søvn.
Hva forventer du å høre tilbake Tina når du fremstiller dine valg på slik måte? At jeg skal si meg enig og beundre ditt liv? Eller at jeg skal bare scrolle forbi når du bastant påstår at dine venner som har barn virker ulykkelige og stresset?
For det er faktisk ingen synd på meg heller, Tina. Jeg gjør akkurat det samme som du gjør, bare med barn. Du skriver at du skulle aldri klart dette, ellers skulle du vært ikke tilstedeværende mor. Jeg føler jeg er mor nok. Man trenger ikke være perfekt mor for å være en bra mor. Jeg har studert, fått meg masterutdanning, hus, bil og god økonomi MED BARN. Uten mann. Uten venner som slik du skriver vi, folk med barn bruker som barnevakt i hytt og pine. Eller ja, venner hjalp meg, og jeg hjalp dem med deres barn. Det er vinn vinn situasjon. Jeg har reist, jeg har sett ting, jeg har opplevd ting som jeg skulle aldri opplevd uten barn. Jeg skulle aldri blitt til noe uten den motivasjon som barnet mitt gir meg. Ja, jeg er veldig stolt av henne og meg selv. Skulle bare mangle. Og jeg liker ikke å høre at du kaller andre sine barn for “forgylte bæsjemaskiner” og mener vi som foreldre ikke fortjener å være stolte over barna våre. Vet du hva Tina, jeg vil ha ett barn til. Jeg er på din alder og har voksent barn nå. Det må være et mareritt og livet mitt suger vel om jeg får ett barn til? Sannheten er at det var så gøy at jeg vil oppleve dette en gang til. Men ifølge deg er det bare trist og tungt.
Jeg skjønner at vi mødre burde syte mindre, men til tider er det ikke bare bare å være mor. På samme måte som det er ikke alltid så enkelt å være kjæreste, datter eller arbeidstaker. Alt har sine positive og negative sider.
Du fremmer dine poeng ved å påpeke utelukkende negativ side ved det å være mor, og utelukkende positiv side ved å være barnløs. Det er naturlig at du får kommentarer. Kanskje det er noe å tenke på og fremstille dine valg på nøytral måte?

Til syvende og sist har ingen noe med det hvorfor du ikke har barn. På samme måte hvorfor jeg har.

 

signature lena

21. NOVEMBER

 

Baby boks

Det er litt rart at denne datoen kom så fort. Jeg har faktisk ikke merket dette. Siden mars da jeg oppdaget at jeg var gravid virket det som en hel evighet til 21.11 som skulle vært min termindato.
Nå kom denne datoen helt uventet. Jeg trodde at jeg skulle sitte her med en søt baby i armene mine, men her sitter jeg med boksen med graviditetstesten min og det eneste bilde jeg har av babyen min.
Baby boks
Jeg lovet at jeg skulle skrive positive ting på bloggen. Det er veldig positivt at jeg har fått oppleve at jeg kan bli mamma igjen. Det er positivt at mine problemer med blodkoagulering ble oppdaget, selv om det kostet livet babyen min. Så nå vet jeg at jeg trenger oppfølging. Og jeg har et håp om at det kan gå bra en annen gang. Om det blir for min del.
Baby boks
Jeg vet ikke hvordan man kan feire dagen til et barn som aldri ble født. Jeg har hvertfall kjøpt meg ring med månedens stein til babyen min som skulle blitt født 21. November. Storesøster ble født 21.februar. Så det er en spesiell dato for meg.
Jeg lover å ikke bli negativ og bitter, men trist, det tror jeg at jeg får lov å være. Trist fordi at jeg aldri har fått lov å bli kjent med deg. Men du er i hjertet mitt for alltid.
signature lena