Hva liker deres barn som hobby?
🚫Anti-Janteloven• Smart Mote • Fargerik mat • Psykisk helse og Lykkefølelse
Livet som mamma til en tenåring og en liten engel
Drømmene mine om en baby nummer to
Illustrasjoner var ikke noe bedre og skulle sikkert vekke et smil hos tenåringer, men for treåring kan det være utrolig traumatiserende vil jeg tro.
Reklame | O.L.G.A Klinikk
Klinikk Spero
Alt skal være så dyrt og fint og økologisk og gjerne tungvint. Det er ikke bra nok med glassmat (jeg er enig der og vil gjerne lage babymat selv, men det ble mye mer press) eller med vanlige klær fra finn. Alt skal være økologisk. hjemmestrikket, merkeklær osv.
Men er det sant at barna hindrer din lykke?
Så her i gården går det fint med barn, og barnet mitt er min største motivasjon for å bli bedre, tjene mer, være vellykket. Uten henne vet jeg ikke hvordan livet mitt skulle vært. og vil ikke vite, ærlig talt.
Jeg er åpen både for donor og prøverør og vil ikke tenke om at det er mot Guds vilje.
“Du er så heldig som har stort barn!” Sa min venninne nylig.
Du kan dra ut uten å tenke barnevakt og det at du må stå opp kl6 dagen etter. Du kan kose deg på date uten å leie inn barnevakt. Og best av alt du har masse tid for deg selv! Jeg ønsker det samme og gleder meg til mine små blir større! Jeg kikket på henne med muntert blikk som skjulte et vondt stikk i hjertet. Det er mye jeg kunne gi vekk av min egentid for å føle meg så priviligert som henne og holde min sovende baby til brystet istedenfor å være på dansegolvet midt på natta. Men slik ble det ikke.
Jeg kan kose meg ute så mye jeg vil nå. Drikke vin. Treffe nye folk. Det blir aldri noen baby til høsten. Utrolig at noen misunner meg dette.
Samtidig husker jeg godt at jeg også tenkte slik da Irina var liten og bare for et par år siden når hun var hyppig syk. Heldige dem som har store barn! Om jeg visste hvor mye jeg kommer til å savne småbarns tiden skulle jeg aldri tenkt slik.
Påsken i år var desidert den kjedeligste. Det var corona og ingen hytte, ingen tur. Jeg var gravid og syk og lå kvalm for det meste. Jeg kranglet og en del med kjæresten og jeg tenkte hvor bra jeg hadde det som singel. Nå skjønner jeg at den Påske var den lykkeligste i hele mitt liv.
Jeg hadde en liten familie, kjærlighet og baby i magen som ble skapt i ekte kjærlighet. Vi tullet mye og lo og spilte Monopol alle sammen: meg, kjæresten og Irina. Vi dro på påskeegg jakt og korte turer. Vi laget mat og så på gode filmer. Noe som endet seg så brått og noe vi ikke satte pris på. Jeg vet ikke om jeg lærer å sette pris på det jeg har noen gang, men det er mitt største mål til resten av året. Hva er ditt?
Adopsjonsprosess er langsom, krevende og veldig kostbar. Man bærer frem barnet, men istedenfor magen bruker man hjertet sitt. Da bør man ha skikkelig stort hjerte. Noe jeg mener jeg ikke har. Ikke i stor nok grad.
Min kjære søte bittelille engel… Du kom til mamma veldig uventet. Jeg har nemlig tenkt at jeg allerede er for gammel for å ha barn. Når jeg tenker tilbake på dette må jeg smile litt. Jeg husker hvordan jeg stod på badet med positiv test i handa helt forvirret, sjokkert, skremt og samtidig utrolig glad. Dette var skummelt. En hel epoke som jeg trodde var over skulle starte på nytt.
Jeg måtte gråte litt av fortvilelse, men tro meg fra dette sekundet følte jeg meg som mammaen din. Du skulle komme i november og jeg drømte om at du skulle bli ei lita jente. Med langt lyst hår helt lik din tante og pappas blåe øyne, og kanskje storesøster sitt smil.
De neste ti ukene var jeg mammaen din. Jeg bladde i baby kataloger, sett på de søte små klærne og tenkte på hvordan jeg skulle søke barnehageplass. Plutselig ble drømmene mine til virkelighet. Jeg skulle fått sjanse til å oppleve alt på nytt: se ditt første smil, lage babymat, holde handa di ved dine aller første steg. Alt det fineste jeg har satt for lite pris på med storesøster. De ti ukene var jeg komplett lykkelig. Spesielt da jeg så ditt lille hjertet banke på ultralyd. Samme uke som med storesøster.
Min november baby. Du skulle bli født på høsten, akkurat som mammaen din. Jeg er sikker på at du skulle like denne årstiden like mye som meg. Vi skulle ha hatt masse trilleturer sammen og nyte de gylne bladene og frisk luft som tilhører november. Deg og meg sammen.
Men du valgte å dra fra oss. Kanskje det var mening med dette. Selv om jeg enda sliter med å skjønne hvilken. Jeg var jo mammaen din, selv om i kort tid. Det var utrolig rart å våkne dagen etter jeg kom fra sykehuset og ikke ha magen som jeg rakk å få og som jeg snakket med hver kveld. Det var ingen mage lenger og ikke noe baby i armene mine heller. Hodet mitt koblet det ikke sammen. Jeg savnet deg sånn. Jeg savner deg fortsatt. Jeg savner deg hver eneste dag, og jeg er sikker på at det kommer jeg til å gjøre resten av livet.
Håper du har det bra der du er og ser ned på mammaen din. Jeg vil alltid ha deg i mitt hjerte. Takk for at du valgte meg. Tilgi meg for å ikke passet godt nok på deg, selv om jeg vet at det er ikke noe jeg kunne gjøre. Du gjorde meg til tobarnsmor, og du skal alltid være min lille englebaby.