kunst irinas

Hva liker deres barn som hobby?

 

kunst irinas

Nå skriver jeg lite om min kjære datter,  men jeg fikk lov å dele det hun holdt på med i sommer. Vi var så heldige å bli med på et gratis kurs fra Klepp kommune hos en kunstner i Sandnes. Irina lærte å lage forskjellige fine ting og male. Så jeg fikk et bilde i gave som pynter opp kontoret mitt og flere søte ting til kjøkken og hage.
kunst irinas
kunst irinas
kunstm irinas
Det er ikke alltid enkelt å være mamma til en kunstner. Da Irina var liten var det ofte kaos i leiligheten med papir og maling som fløt rundt, og jeg som elsker orden og rent gulv var det ganske irritert. Men nå synes jeg at det kan være koselig og håper hun lever ut drømmen sin og får sitt eget studio for maling og kunstnerisk utfoldelse.
Hva liker deres barn som hobby?
barnebok
barnebok
I går så jeg et innlegg i en Facebook gruppe. Ei fortvilet mamma spurte om det var normalt med voldsepisoder i boka som var beregnet til tre-åringer. Jeg tok en titt og følte at jeg måtte le og gråte samtidig.
barnebok
barnebok
barnebok
Boken inneholdt korte rim som inkluderte tall som var ment som morsomme små historier med en dæsj av svart humor. Men det ble grøss enkelt og greit. Blod som spruter og bena som ble knekt, kropper som ble partert. Alt dette i ei bok for småbarn.
Illustrasjoner var ikke noe bedre og skulle sikkert vekke et smil hos tenåringer, men for treåring kan det være utrolig traumatiserende vil jeg tro.
Der satt jeg i tvil som mamma og pedagog. På den ene siden så fortalte vi slike “grøsserhistorier” til hverandre da vi var barn selv. På den andre siden er det litt i overkant for så små barn som treåringer er. Så små barn ser ikke forskjell på det som skjer i virkeligheten og det som står på papiret. Kanskje kan de bli skremte til og med, eller lei seg? Uansett tenker jeg at det er ikke veldig smart å lage noe slik til så små unga da.
Hva synes dere om innholdet? Bør boka bli forbudt?
signatur

 

Sentrum Stavanger

Reklame | O.L.G.A Klinikk Klinikk Spero

Sentrum Stavanger
Siden mine lesere har ikke hørt om min “baby”-situasjon på en stund, så her kommer det en liten oppdatering. Jeg har hatt mange utredninger i det siste, og ærlig talt ble jeg ganske sliten av alt dette. Jeg aner ikke hvordan folk som strever med infertilitet, klarer seg. Det er utrolig slitsomt og krevende. Her i Norge er det i tillegg lite hjelp å få,
Jeg er utrolig heldig som har Shiva Amiri på Spero Klinikk, som har spisskompetanse på fertilitet, og Medicus Klinikk som støtter meg i prosessen, og Olga Klinikk som fungerer som mine konsulenter og støttespillere. Jeg aner ikke hva jeg skulle gjøre uten dem!
Siden april når hjertet til bittelille babyen i magen sluttet å slå, har jeg gått rundt med tanke om at jeg er for gammel og har for få egg og med for dårlig kvalitet. Jeg slo meg til ro med denne tanken, og vurderte donoregg i fremtiden om jeg treffer den rette. Eller sæddonor dersom jeg ønsker å skynde meg.
Men hormonprøven visste at min AMH (anti-Muller hormon som viser hvor mange egg du har igjen) var høy for min alder. Dette betyr at jeg har mange egg igjen og jeg har flere gode fertile år igjen. Nå har jeg tatt FSH prøve (follikkelstimulerende hormon) som kan fortelle litt om egg-kvalitet. Men egentlig allerede etter god AMH-prøve har jeg tenkt mitt. Om jeg har mange egg igjen, så det er umulig at alle av dem er gamle og ødelagte. Ultralyder og hormonprøver visste at cysten på eggstokken var borte, og kroppen stilte seg tilbake til normalen etter spontanaborten med eggløsninger og stabil syklus. Så jeg kunne bli gravid på nytt når som helst.
Fra Olga klinikk fikk jeg liste med blodprøver som jeg burde tatt, siden de aldri starter ivf-prosess uten disse prøvene. Så jeg tok de prøvene og fikk telefon fra sykehus samme dagen. De hørtes bekymret ut, fordi at prøvene for trombofili har gitt høyt utslag! De som ringte fra immunologisk avdeling lurte på om jeg har blodpropp nå. Det hadde jeg ikke. Etter kort samtale via telefon fant jeg ut at jeg trenger flere prøver, fordi at jeg har mest sannsynlig autoimmun blodsykdom som gjør at mitt blod koagulerer unormalt. En av symptomene er Missed Abortion, som jeg opplevde. Når fosteret bare dør i magen, hjertet stopper uten at man vet årsak. Det viser seg at morkaken får blodpropp, og fosteret bare dør som følge av oksygen og næring mangel.
Så kanskje vi har funnet ut årsaken til at det gikk så galt. Og det er kanskje ikke det at jeg er for gammel og har gamle defekte egg.
Det smerter meg såklart å tenke på at kanskje babyen i magen var helt frisk, og kroppen min drepte den. Jeg er skuffet over kroppen min som har så mange autoimmun dritt som gjør at kroppen angriper seg selv, og ikke minst angrep babyen min! Jeg kjenner på frykt over hva slags sykdom jeg har nå, men jeg er også lettet over at de fant det ut. Vi krysser fingrene her for at det er ikke noe veldig farlig, og noe jeg kan leve videre og få friske barn med.
Jeg fikk forbud mot å bli gravid nå mens utredningen pågår, og jeg skal ta flere prøver og mulig blir henvist til immunolog. Håper de finner ut av dette.
Ønsk meg lykke til folkens!
Senga
Senga
Det er sikkert ikke første gangen du hørte dette. Jeg hører dette stadig. Både her i Norge og i fra hjemlandet mitt. Våre mødre klarte dette bedre, de klarte morsrollen tross at det var mye vanskeligere før, og de ikke hadde nødvendige hjelpemidler og fedre som avlastning, og de viste mer omsorg overfor unga da de ikke var så opptatte av karriere.
Alt var bedre før rett og slett!
Men la oss se på ting med edrueligt øye. Hvilke krav ble stilt til barneoppdragelse før i tiden? Da jeg var liten og mamma var på min nåværende alder, var kravene til henne som mor at jeg skulle fått varm mat hver dag, at jeg var ren og hadde rene klær på, og at jeg skulle gjøre lekser etter skole hver dag. Jeg hadde ikke så mange aktiviteter, utenom musikk skole, hvor mamma leverte meg uten bil med lillesøster i vogna på sleip. Da jeg ble åtte ga mamma beskjed om at jeg skulle gå til musikkskolen selv siden jeg ble så stor, og lillesøster hadde det ikke fint av å ligge i vogna og hyle i førti minutt på tur. Så jeg gikk selv. Førti minutt frem og tilsvarende tilbake. Det var mange fotgjengerfelter og trafikkerte veier på vei til musikkskolen. Men ingen tenkte på at dette kunne vært farlig. Det var helt normalt at barna gikk. Så passet jeg lillesøster som var under ett år gammel opp til halve dagen mens foreldrene var borte. Ingen reagerte heller på at en åtteåring var hjemme alene med en baby. Vi løpet rundt i gården med naboungene i helga, og vi kom ikke hjem før det ble kveld. Ingen spurte oss noe, og vi drakk fra søledamm og laget «suppa» av ugress og regnvann. Noe vi spiste, og ingen ringte ambulanse. Og vi hadde ingen hjelm eller knebeskyttere om vi ønsket å prøve rulleskøyter eller syklet rundt. Jeg har aldri lært meg å sykle etter et stygt fall, men ingen krevde dette heller. Hvis jeg var inne og fordypet meg i en god bok, banket naboene på døra og sa til mine foreldre at dette her er ikke sunt. Hun må jo komme ut i frisk luft. Og mamma spraket meg i ræva for at jeg skulle gå ut, og ha gjerne med lillesøster, som jeg hadde ansvar å passe på. En gang falt hun fra husken fordi at jeg lot henne å sitte der og skrike mens jeg lekte gjemsel med andre jenter. Så husker jeg godt at pappa tok meg i øret og førte tilbake til husken og sa at nå må jeg passe på lillesøs fordi at jeg er stor og har faktisk ansvar mens mor ordner hjemme og pappa reparerer bil. Og det var ingen som reagerte på dette, alle skjønte vel at en ellveåring har ansvar for ei på tre når de er ute sammen.
Karriere kravene til mamma var at hun skulle hatt noe jobb ved siden av hjemmesysler. Mamma jobbet mye, og pappa tok en del av ting hjemme. Dette var uvanlig, og de fleste hyllet pappa masse. Det at mamma hadde fast jobb var veldig bra og hun ble omtalt som «karrierekvinnen». Selv om hun jobbet som vanlig farmasøyt på lokal apotek.
Hvilke krav stilles det til meg som mor nå?
At ungen min får mat, rene klær og gjør lekser er en selvfølge og et dråpe i havet som ingen tenker på en gang. I tillegg til dette bør hun delta på forskjellige aktiviteter etter skoletiden. De barna som ikke deltar blir automatisk mistenkeliggjort. Hvorfor deltar dem ikke? Har ikke foreldrene råd? Eller bare ikke gidder de ikke? Så etter skolen kjører jeg ut. Ja, jeg slipper å gå som min mor gjorde, men det skulle jeg aldri hatt sjans til med dette tempoet vi har nå om dagene, og antall aktiviteter som skal rekkes. I helga er det ikke nok å sprade rundt med naboungene. Vi gjør alltid noe. Fordi at vi blir alltid spurt om hva vi skal i helger. Da forventes det at vi drar ut til noe aktiviteter igjen. Eller går i byen på museum og deltar med unger i noe utviklings aktiviteter. Det er ikke nok at hun gjør leksene etter skolen. Hun bør ha gode karakterer i alle fag og gjerne drive med ekstra opplæring på fritiden. pluss at hun skal gjerne prestere i en idrett. For det er så viktig for utvikling. Fra meg forventes det støtte, støtte, aller støtte, enorm energi til alle døgnets tider, og gode råd. For har jeg ikke godt med penger er jeg ikke så vellykket som mor. Det blir feil å gi unga ansvar for små søsken, fordi at de må ha egen tid for å slappe av. Det skal ikke mor ha, fordi at mor er voksen. Og skulle bare mangle at mor mestrer alle ungene sine helt selv, eller med hjelp av far (for det stilles skyhøye krav til fedre også sammenlignet det pappaen min hadde). Men nei, mor må ha støtte og ressurser nok til alle. Om faren prioriterer bil i helgene istedenfor å leke med begge ungene sine i hagen, da er han dårlig far.
Karrierekvinnen nå er ikke ei som jobber ved siden av huset. Nei. Det er ei som gjør en skikkelig karriere og balanserer mellom hus som skal se ut som et bilde fra instagram, og ei super vellykkede driver med prosjekter som krever at hun sitter på kontoret seint på kvelden og tar litt ekstra i helgene, eller fikser en del som hjemmekontor. De damene som velger å gå fullt for hus og unga blir sett på som «de der stakkars som ikke klarer noe bedre i samfunnet».
Ja, vi har alle mulige hjelpemidler, og raske biler og bleier som ikke trenger å vaskes.
Vi har ferdiglagde middager og smarte hus. Men har vi det lettere enn våre mødre hadde det?
Hva synes dere?
signatur
Mor og datter
Mor og datter
Jeg går rundt her og forbereder meg mentalt for å bli mamma for andre gang. Jeg leser om nye trender og hva som kreves for å være mor. Jeg må bare si at mye har endret seg siden 2007 da jeg ble mamma for første gang. Og det er ikke i positiv retning rett og slett!
Altså det er mye bedre med medisinsk hjelp og fokus på psykisk helse hos mor, ja, men presset fra samfunnet er enormt! Jeg aner ikke hvordan nybakte mødre gjør det i dag!
Alt skal være så dyrt og fint og økologisk og gjerne tungvint. Det er ikke bra nok med glassmat (jeg er enig der og vil gjerne lage babymat selv, men det ble mye mer press) eller med vanlige klær fra finn.  Alt skal være økologisk. hjemmestrikket, merkeklær osv. 
Nei, jeg er gjerne med på dette, men ja, dette blir ikke så easy peasy som det var i 2007. Er det bare meg som er litt gammeldags og synes det ble mye vanskeligere å være “god” mamma. Eller det ble bedre og jeg burde passe til trendene?
Deres mening mammaer?
signatur

 

kjole HM
kjole HM
I forrige uke fikk jeg som kjent flere kommentarer på artikkelen min, blant annet det at barn ikke garanterer lykke. Også at barn kan til og med hindre lykke. Det er vanskelig å være lykkelig når man ikke sover nok, spiser hva som helst og ikke har tid for seg selv, sine hobby og aktiviteter.
Da jeg studerte ved Berkeley, leste jeg statistikken som var ganske klar på at folk med barn er mindre lykkelige enn folk uten barn.
Men er det sant at barna hindrer din lykke?
Jeg tenker at det som kan hindre din lykke er kun deg selv. Folk får til det de selv ønsker å få til. Dersom man ønsker å være lykkelig så blir man lykkelig med barn, bikkja og flere hoppende kaniner hjemme. Om man ønsker å finne på unnskyldning for å ikke få ting gjort eller syte over noe så finner man det. Enten er det barn, eller er det mangel på barn og familie. You name it.
Så her i gården går det fint med barn, og barnet mitt er min største motivasjon for å bli bedre, tjene mer, være vellykket. Uten henne vet jeg ikke hvordan livet mitt skulle vært. og vil ikke vite, ærlig talt.
Hva synes dere? Hindrer barn lykke?
signatur

 

sandnes
sandnes
For det meste er alle rundt meg positive til at jeg ønsker meg et barn til. Desto sterkere sårer det når de nærmeste kommer med upassende kommentarer. Nylig påpekte en av mine nærmeste venninner at de som ikke har barn bør ikke prøve å “skaffe” seg barn via prøverør eller donoregg/donorsæd. Siden det ikke er Guds vilje at de skal ha barn. Til meg påpekte hun at mine problemer etter spontanabort er tegn på at Gud ikke vil jeg skal ha flere barn. Da er det lurt å ikke prøve heller og bare godta ting som de er.
Jeg ble så såret at jeg spurte på Kvinneguiden om dette er sant. Så fikk jeg følgende svar.
Kvinneguiden
Kvinneguiden
Kvinneguiden
Hva tenker jeg nå om dette? Jeg tror på Gud og jeg tenker at Gud elsker mennesker og ønsker at mennesker skal formere seg. Hvordan dette skjer er vel ikke viktig?
Jeg er åpen både for donor og prøverør og vil ikke tenke om at det er mot Guds vilje.
Hva tenker dere om dette?
signatur
ålgård

 

ålgård

 

“Du er så heldig som har stort barn!” Sa min venninne nylig.

Du kan dra ut uten å tenke barnevakt og det at du må stå opp kl6 dagen etter. Du kan kose deg på date uten å leie inn barnevakt. Og best av alt du har masse tid for deg selv! Jeg ønsker det samme og gleder meg til mine små blir større! Jeg kikket på henne med muntert blikk som skjulte et vondt stikk i hjertet. Det er mye jeg kunne gi vekk av min egentid for å føle meg så priviligert som henne og holde min sovende baby til brystet istedenfor å være på dansegolvet midt på natta. Men slik ble det ikke.

 

Jeg kan kose meg ute så mye jeg vil nå. Drikke vin. Treffe nye folk. Det blir aldri noen baby til høsten. Utrolig at noen misunner meg dette.

 

Samtidig husker jeg godt at jeg også tenkte slik da Irina var liten og bare for et par år siden når hun var hyppig syk. Heldige dem som har store barn! Om jeg visste hvor mye jeg kommer til å savne småbarns tiden skulle jeg aldri tenkt slik.

 

Påsken i år var desidert den kjedeligste. Det var corona og ingen hytte, ingen tur. Jeg var gravid og syk og lå kvalm for det meste. Jeg kranglet og en del med kjæresten og jeg tenkte hvor bra jeg hadde det som singel. Nå skjønner jeg at den Påske var den lykkeligste i hele mitt liv.

 

Jeg hadde en liten familie, kjærlighet og baby i magen som ble skapt i ekte kjærlighet. Vi tullet mye og lo og spilte Monopol alle sammen: meg, kjæresten og Irina. Vi dro på påskeegg jakt og korte turer. Vi laget mat og så på gode filmer. Noe som endet seg så brått og noe vi ikke satte pris på. Jeg vet ikke om jeg lærer å sette pris på det jeg har noen gang, men det er mitt største mål til resten av året. Hva er ditt?

 

signatur

alveland
alveland
Jeg tenkte å skrive litt om temaet siden det stadig dukker opp ett spørsmål til meg. Gang på gang, og spørmålet lyder slik.
– Du ønsker deg barn, dette går definitvt ikke. Hvorfor adopterer du ikke?
Jeg må fortelle ærlig at slike spørsmål gjør meg litt lei meg og frustrert, derfor tenkte jeg å skrive et svar til alle som lurer.
Nei, jeg vil ikke adoptere. Denne tanken har aldri streifet meg i hele mitt liv, og den gjør det ikke nå heller.
Adopsjonsprosess er langsom, krevende og veldig kostbar. Man bærer frem barnet, men istedenfor magen bruker man hjertet sitt. Da bør man ha skikkelig stort hjerte. Noe jeg mener jeg ikke har. Ikke i stor nok grad. 
Så ønsker jeg gjerne mitt biologiske barn. Gjerne med mannen jeg elsker. Dette kunne vært ideelt. Dersom dette ikke går så vil jeg nok kose meg med det barnet jeg har. Eller finne andre alternativer som gir meg mulighet å oppleve graviditet på nytt. Det er magisk kunne kjenne liv i magen og føle at du er mamma allerede før barnet er født.
Jeg vet at det kan skje forskjellige ting som kan ta fra meg denne muligheten også, og derfor sier ikke at jeg vil ALDRI adoptere. Men her og nå tenker jeg ikke på dette og ser ikke på dette som noe alternativ.
Kunne dere adoptere ett barn?
signatur

 

baby
baby
Mitt første og eneste bildet av deg

 

Min kjære søte bittelille engel… Du kom til mamma veldig uventet. Jeg har nemlig tenkt at jeg allerede er for gammel for å ha barn. Når jeg tenker tilbake på dette må jeg smile litt. Jeg husker hvordan jeg stod på badet med positiv test i handa helt forvirret, sjokkert, skremt og samtidig utrolig glad. Dette var skummelt. En hel epoke som jeg trodde var over skulle starte på nytt.

Jeg måtte gråte litt av fortvilelse, men tro meg fra dette sekundet følte jeg meg som mammaen din. Du skulle komme i november og jeg drømte om at du skulle bli ei lita jente. Med langt lyst hår helt lik din tante og pappas blåe øyne, og kanskje storesøster sitt smil.

graviditetstest

De neste ti ukene var jeg mammaen din. Jeg bladde i baby kataloger, sett på de søte små klærne og tenkte på hvordan jeg skulle søke barnehageplass. Plutselig ble drømmene mine til virkelighet. Jeg skulle fått sjanse til å oppleve alt på nytt: se ditt første smil, lage babymat, holde handa di ved dine aller første steg. Alt det fineste jeg har satt for lite pris på med storesøster. De ti ukene var jeg komplett lykkelig. Spesielt da jeg så ditt lille hjertet banke på ultralyd. Samme uke som med storesøster.

 

Min november baby. Du skulle bli født på høsten, akkurat som mammaen din. Jeg er sikker på at du skulle like denne årstiden like mye som meg. Vi skulle ha hatt masse trilleturer sammen og nyte de gylne bladene og frisk luft som tilhører november. Deg og meg sammen.

 

Men du valgte å dra fra oss. Kanskje det var mening med dette. Selv om jeg enda sliter med å skjønne hvilken. Jeg var jo mammaen din, selv om i kort tid. Det var utrolig rart å våkne dagen etter jeg kom fra sykehuset og ikke ha magen som jeg rakk å få og som jeg snakket med hver kveld. Det var ingen mage lenger og ikke noe baby i armene mine heller. Hodet mitt koblet det ikke sammen. Jeg savnet deg sånn. Jeg savner deg fortsatt. Jeg savner deg hver eneste dag, og jeg er sikker på at det kommer jeg til å gjøre resten av livet.

Håper du har det bra der du er og ser ned på mammaen din. Jeg vil alltid ha deg i mitt hjerte. Takk for at du valgte meg. Tilgi meg for å ikke passet godt nok på deg, selv om jeg vet at det er ikke noe jeg kunne gjøre. Du gjorde meg til tobarnsmor, og du skal alltid være min lille englebaby.

Uendelig glad i deg…