Måned: april 2021

I Påske gikk vi en tur med mannen og kom oss til en tursti hvor familier med småbarn vandrer mye. Der var det flere som gikk tur, og såklart flere familier med unga. Jeg tenkte å gå raskt forbi siden det var veldig kaldt og jeg ønsket å øke tempo, men ble stoppet av ei dame som prøvde å dra opp sin treåring som satt i søledam og hylte.

Jeg fikk flashback til de grader tilbake til tiden da Irina var mellom ett og tre år og satt ganske ofte slik. Også hylte hun på butikken, la seg ned på golvet, nektet å sove og skrek masse da hun var i trassalderen. Alt jeg glemte så lett og det jeg savnet en hel del, kom opp i hodet mitt som om det var igår. Plutselig var jeg glad for at jeg har en tenåring hjemme som er også ganske vanskelig å håndtere, men som spiser selv, vasker seg selv, står opp selv og ellers klarer seg mer eller mindre selv (unntatt klesvasken da).

Jeg har fått dette spørsmålet mange ganger, og jeg fikk det igjen fra mannen. Om jeg orker å gjøre dette igjen. Ja, det gjør jeg, svarte jeg noe usikkert. Jeg vet det vil gå over og vips der sitter det en kofirmant og du er et barn til rikere, et nært menneske i ditt liv som elsker deg på godt og vondt (ja, uansett hva de sier til oss så gjør de det, også tenåringer).

Jeg forstår dem som sier at de ikke skjønner at jeg orker dette en gang til, når jeg allerede har et voksent barn som er bare tre og halvt år unna 18. Men jeg forstår det ikke selv. Det er bare sånn det er når man treffer kjærligheten.