Jeg så dette på Facebook i går og ble så hekta, jeg deltok selv og så fikk jeg delta flere fra en stor gruppe jeg er medlem av.
Velg måneden du er født:
Januar ——- Jeg sparket
Februar —— Jeg elsket med
Mars ———- Jeg badet naken med
April ———- Jeg slikket
Mai ———— Jeg hoppet på
Juni ———– Jeg luktet på
Juli ———— Jeg var på stevnemøte med
August ——– Jeg spiste lunsj med
September —- Jeg danset med
Oktober ——- Jeg sang for
November —– Jeg skrek til
Desember —– Jeg kjørte over
Velg datoen du er født:
1 ——- Et fuglefrø
2 ——- Et monster
3 ——- En politimann
4 ——- En gaffel
5 ——- En snømann
6 ——- En gangster
7 ——- Min mobiltelefon
8 ——- Ei nonne
9 ——- Min beste venns kjæreste
10 ——- Min nabo
11 ——- Min naturfagslærer
12 ——- Ei banan
13 ——- En brannmann
14 ——- Et utstoppet dyr
15 ——- Ei geit
16 ——- Ei agurk
17 ——- Din mamma
18 ——- En nudist
19 ——- En smurf
20 ——- Ei rosinbolle
21 ——- Ei politidame
22 ——- En tv kontroll
23 ——- En pingvin
24 ——- Et ekorn
25 ——- En fotballspiller
26 ——- Min søster
27 ——- Min bror
28 ——- En munk
29 ——- En surfer
30 ——- En hjemløs fyr
31 ——- En lama
Velg siste tall i årstallet du er født:
1 ——— I min bil
2 ——— Oppi en fryseboks
3 ——— I et hull
4 ——— Under senga mi
5 ——— Kjørende på en motorsykkel
6 ——— Glidende ned en bakke
7 ——— I en heis
8———- På middagsbordet
9 ——– I bankkøen
0 ——– På direktesendt tv
Velg fargen på t-skjorten/genseren du har på deg:
Hvit ——– Fordi jeg er så kul!
Svart ——- Fordi det er sånn jeg gjør.
Rosa ——- Fordi jeg ikke er gal.
Rød ——– Fordi jeg mangler selvkontroll.
Blå ——— Fordi jeg er sexy og gjør hva jeg vil.
Grønn —— Fordi jeg tror at jeg har behov for profesjonell hjelp.
Lilla ——– Fordi jeg er FANTASTISK!
Grå ——— Fordi jeg kan hvis jeg vil.
Gul ——— Fordi jeg ble tilbudt en million for det.
Orange —- Fordi familien min syns likevel at jeg er korka.
Brun ——- Fordi det er typisk meg.
Annen —– Fordi jeg er en ninja!
Ingen —— Fordi stemmer i hodet sa at jeg skulle gjøre det.
Dette var veldig morsomt og gøy helt til en av medlemmene i gruppa påpekte at dette her trikset brukes for å fiske etter personlige opplysninger for så å hacke personlige konto. Da ble jeg veldig redd og slettet innlegget. Jeg tenker at det er sykt at noen driver med sånt.
Da jeg lovet i mitt forrige innlegg å fortelle om hvordan jeg ble kvitt perfeksjonisme, så her kommer det. Jeg var en perfeksjonist i mange år, spesielt i ungdomsårene og tidlig som ung voksen. Perfeksjonisme er faktisk veldig slitsomt å lide av, siden den bremser utviklingen og effektiviteten ganske kraftig.
Ting skal være perfekte, ikke bare gode, og ting skal være så bra som mulig, enda bedre og til slutt blir det aldri bra nok
Konsekvenser av dette er følgende: man føler stadig at man ikke strekker til, man sammeligner seg stadig med andre og ser at andre har det mye mye bedre enn deg selv, på alle mulige måter, forhold er ikke bra nok som regel siden det er ikke perfekt og man krangler med kjæresten eller kjæresten er ikke så perfekt som kjæresten til naboen, jobben suger siden den kan være kjip til tider, og man ønsker helst en perfekt jobb hvor alt passer, man selv er ikke pen nok, ikke smart nok, ikke rik nok osv. Dette kan fortsette til det uendelige.
Til slutt skjer det to av mulige scenario: enten man jobber seg ihjel og jager “det perfekte” hele tiden (vi alle har sett slike folk som opererer seg, trener masse, hele tiden bytter partnere, bosted og jobb, men blir aldri ferdige og fornøyde), eller gidder man ikke gjøre noe i frykt av at dette ikke blir perfekt nok (jeg har fortsatt dette hengende i og med at jeg prokrastinerer en del ting som jeg er redd for utfall for, dette jobber jeg med). Begge deler er slitsomme og gjør at man stagnerer og ikke utvikler seg, stresser mye eller hater seg selv for passivitet.
Hvordan komme ut av dette og begynne å leve et normalt liv uten plagsommer perfeksjonisme?
Først og fremst er det viktig å bli kjent med seg selv. Jeg sier dette veldig veldig ofte og kanskje dere er lei, men det er alfa og omega for et lykkelig liv. Bli kjent med deg selv! Finn ut hva du vil, hva du er god på, hva du er dårlig på. Så når du har gjort det, så fokuser på det du er god på! Dropp å forbedre hele tiden det du er dårlig på. Denne biten kan du øve på om det blir behov (slik som jeg gjør med kjøring nå), men det er mye lettere å bare droppe dette om du kan og heller utvikle det du er flink til. Slik øker du mestringsfølelse og stabiliserer selvbilde. Godt selvbilde er hoved ting for å bli kvitt perfeksjonisme. Da vet du at du er bra nok, og du vet på hvilke områder.
Neste steg er å slutte sammenligne seg sevl med de andre, og slutte å konkurrere. Eneste person du bør sammenligne deg selv med er deg selv i går. Har du fin utvikling si noe fint til deg selv og dyrk mestringsfølelse. Det er ingen vits å sammenligne seg med de andre, siden vi sjeldent vet om hvilke forutsetninger dem har og hvorfor de oppnådde det de har nå. Det er ikke alt vi vet og ser. Det er mye bedre å bli inspirert av andre og motivere seg selv.
Tillat deg selv hvileperioder og pauser i utviklingen. Oppnår du målet ditt så ta en liten pause og nyt livet, ikke sett med en gang neste mål. ellers får du ikke kjenne på mestringsfølelsen. Jeg gjorde slik før og dette gjorde meg syk og stresset. Akkurat nå hadde jeg en pause på en måned hvor jeg bare nøt det at jeg oppnådde mitt mål og fikk meg ny jobb. Dette var et riktig valg. Nå er jeg klar for innsatsen på den nye jobben og da kan jeg fokusere bare på dette i noen måneder til, så ta tak i andre mine mål. Det er greit at noe ikke blir perfekt eller at andre området i livet står på pause mens du jobber med et mål som er viktig nå (det er nemlig dette perfeksjonister har problemer med, de ofte multitasker og drukner i flere mål som de jobber med samtidig).
Dyrk takknemlighet. Dette er en kur mot alt og det er det som gir deg lykkefølelsen. Jeg har en fin rutine her i huset. Hver søndag setter jeg meg ned og skriver minst tre ting som var bra denne uken og som jeg er takknemlig for. Dette lar meg kjenne på at jeg har mye i mitt liv, jeg er heldig og at jeg har oppnådd mye. Så dette gjør at jeg lander litt og ikke har evig jag etter et bedre liv. Det er utrolig viktig å leve her og nå fordi at det er kun nå-øyeblikket vi egentlig har, siden fortiden er død og ferdig og fremtiden har ikke kommet enda. Noen skriver tre gode ting hver dag og dyrker takknemlighet. Det er utrolig effektivt mot perfeksjonisme.
Håper dette var nyttige tips. Det hjalp meg veldig hvertfall.
Jeg vet faktisk ikke hva jeg skal gjøre i dag. I går gikk de fleste planene i vasken siden jeg våknet med helt tett nese og hoste. Da måtte jeg bruke dagen på å bli frisk. Jeg måtte avblåse kafe med venninne og det ble pizza istedenfor taco om kvelden. Men det var en fin og rolig dag. Jeg sov mye og koset meg med film og snytepapir. Nå føler jeg meg bedre og da tenker jeg på hva er det jeg skal gjøre.
Kanskje jeg skal ta en liten tur til Bryne for å kjøpe kake til i morgen, og dra på Normal. Så kanskje lage litt bilder til bloggen og bake. Da blir det en fin dag med en del innhold.
Akkurat nå spiser jeg frokost og koser meg. Så skal jeg ta ting etterhvert og få se hva jeg får gjort i dag.
Her kommer det en superenkel oppskrift fra meg til høstmiddagen som du kan enkelt lage på ca 25 minutter. Den smaker godt og er vegetarsk, samt veldig høstlig og dekorativ.
I går fikk jeg kommentar på mitt innlegg om endringer i livet som kommer, hvor jeg ble spurt om jeg har det fint med å komme stadig ut av komfortsone og “rasere” hverdagen som jeg fikk etablert hver gang. Her kommer svaret og kanskje dette vil være inspirerende til flere.
Det som er viktig for meg, er å vite hva jeg vil. Hver dag, hvert sekund, frem i tid
Jeg er veldig opptatt av planer og struktur. Det er ikke alltid det var slik. Da jeg var yngre og mer usikker var jeg utrolig påvirkelig av andre: hva andre sier, hva andre gjør, hva andre synes om meg og hva de mener som er best for meg. For noen år siden, ca syv år, satt jeg meg ned og skrev en liste. Hva jeg ønsker å oppnå for neste fem år. Dette var et viktig milepæl. Nå visste jeg hva jeg ville i livet og dette hjalp meg å holde stødig kurs mot målene mine. Det er utrolig godt å føle måloppnåelse og kjenne på lykkefølelsen av å leve det livet man faktisk ønsker seg. For meg er det utrolig viktig dirvkraft i alt jeg gjør og foretar meg. For mine valg.
Dette skapte reaksjoner ikke en gang og ikke to, men flere. Jeg fikk kommentarer fra folk rundt meg, fra de jeg datet, fra arbeidsgivere og bare random folk om at jeg er veldig rigid og for sykelig opptatt av mine planer og ønsker. Men dette stoppet meg ikke. Fordi jeg alltid vet hva jeg vil. Jeg vil ikke ha mindre enn det jeg ønsker meg. Jeg vil ikke endre det jeg vet vil bringe meg lykke. Men det betyr ikke at jeg er ikke åpen for endringer innenfor de rammene jeg har i livet. For eksempel, kunne jeg gi avkall på bosted i Stavanger for å ha bedre økonomi eller om familien min ønsket å bo på Jæren. Det er noe jeg kan leve med og være lykkelig. Om jeg får tilbud i morgen om kjempekarriere i Oslo, som jeg vet vil gjøre meg lykkelig og står på min liste over ting jeg ønsker meg, da kan jeg bytte bosted fordi karrieren min vil gjøre meg lykkelig. Det er ikke et jag etter noe bedre stadig, men naturlig utvikling. For meg er regelen enkel: det som ikke utvikler seg og spirer, blekner og ødelegges. Det er også naturens lov.
Akkurat nå lager jeg plan for neste fem år og dette gjør meg glad og trygg. Da vet jeg hvor jeg skal hen og hva jeg kan vente, hva jeg bør akseptere og hva jeg ikke bør gå for. Dette er utrolig betryggende og føles godt. Det kan alltid skje humper og hindringer på veien som vi ikke rår over, men det er så godt å vite hvor du skal hen, og hva du vil. Det er faktisk mange som kunne ha hatt godt av å svare til seg selv på.
Vet du alltid hva er det du vil for neste fem år, eller tar du ting på sparken?
I dag skal jeg kose meg da jeg rakk alt i går. Jeg føler meg så flott og fint, jeg ELSKER å oppnå målene mine!
I dag skal jeg ha besøk av min venninne (som har et lykkelig familieliv, goals), og så skal jeg på trening (yay, endelig!), på kvelden blir det taco (selv om det er bare meg som spiser den her i huset).
Hva skal dere i dag? Jeg elsker fredager egentlig, denne frihetsfølesen er så deilig.
For to uker siden har meg og bestisen vært på bilmesse og så på forskjellige biler og alt fra gamle dager til nå. Jeg valgte meg en bil som jeg synes passer mine ambisjoner, selv om jeg drømmer om Porsche fremfor Lamborghini.
er det bare meg som synes eldre biler er veldig sjarmerende?
Men det som gjorde meg helt sjokka var Bugatti for 1 milliard kroner. Tenk! Denne syke summen på 1 milliard!
Hva kan man kjøpe for 1 milliard kroner? Det er jo budjet til en liten kommune:) Men dette bare bekrefter mine tanker om at skikkelig fine og gode biler koster mer og mer for hvert år som går, uansett alder og kilometerstand. Jammen, jeg er også slik!
her er bilen, skulle du gitt 1 milliarder for den?
Hvilken bil har du og hvilken skulle du ønske du hadde?
Her kommer det et nytt innlegg som er ganske privat, åpen og ærlig. Jeg skal snakke om mine mest private tanker og drømmer. Det er ikke hemmelig at jeg ønsker meg familie, og det har jeg faktisk gjort i alle år jeg bor her i Norge. Bare en som stod noen gang helt alene vet hvordan dette føles. Jeg er utrolig takknemlig for min lille familie: meg og frøken, samtidig som jeg skulle ønske å få oppleve kjernefamilie med mor, far og barn. Jeg har hørt flere ganger at det er for sent for min del, men det blåser jeg bare i. Jeg vet at alt dette er mulig og akkurat nå jeg føler sterkere enn noen gang at jeg er både klar og motivert for familie.
MEN selv om jeg var åpen for dette siste tre år så var det ikke så enkelt. Når jeg snur meg rundt og ser så skjønner jeg at i mange år, i lang periode har jeg omringet meg selv med folk som ikke har familie høyt på prioriteringsliste. Jeg vet ikke hvordan dette skjedde, men mistenker at det er meg selv som ikke prioriterte det å skaffe familie høyt nok. Om jeg gjorde dette skulle jeg tatt helt andre valg i livet. Det er dessverre slik nå at jeg oppdaget at nesten absolutt alle som er rundt meg enten gift eller ei, er negative og skeptiske til familieliv, eller redde for å skaffe familie, eller prioriterer andre ting. Dette er bare trist. Jeg kom til konklusjon at det er KUN to venninner jeg har som har familie som største prioritering i livet. Hun ene av dem rådet meg å skrive min prioriteringsliste og se om familie havner høyest på toppen. Det gjorde jeg nylig og ja, nå er det slik. Dette betyr at jeg må ta helt andre valg fremover.
Det er ikke så enkelt fordi jeg ikke vet hvor jeg skal starte. Kanskje først og fremst bør jeg begynne å omgås folk som er positive til familielivet, og som setter familie som den største verdien i livt sitt? Dette blir en bra start. Er du en av sånne mennesker så skriv gjerne hvordan endret du din tankegang om familie og eventuelt fikk familien til å fungere:)
I dag er dagen travel. Nå drikker jeg min decaf og skal springe til IT-avdeling på min tidligere jobb for å levere pc, telefon og ipad. Dette er litt vemodig, men sånn er det. Ha det bra 7 år her og heia nytt liv.
Så skal jeg kjøre frøken til hennes avtale (går ikke i detaljene her da det er hennes historie, ikke min), og mens jeg venter på henne så skal jeg ut og handle til Bursdagen neste uke (gleder meg som en unge).
Så skal jeg til min nye jobb og snakke med min nye leder før oppstart i neste uke. Jeg gleder meg og stresser litt. Hun virker som ei kjempedame, håper vi får god kontakt for det er viktig for meg.
Så sist, men ikke minst, skal jeg på den gamle jobben og hente resten av mine ting og tang. Jeg gruer meg veldig siden jeg sliter med å dra dit rent fysisk grunnet siste opplevelser, men nå må det gjøres så det er bare å kvinne meg opp.
Siden det virker som om jeg får flere kommentarer om mitt liv og hvordan dette skal gå med ny jobb og greier, så tenkte jeg å dele mine tanker rundt flytting, starte på nytt og sånt. Jeg bor i syv år her på Jæren og jeg trives kjempegodt. Jæren har egentlig absolutt alt: kjøpesentre, lege (jeg har sykt bra fastlege som jeg ikke ønsker å bytte), svømmehall, treningssenter, barnehager og skoler i nærheten, og jeg hadde jobb bare 3 minutter fra mitt hus. Da jeg flyttet i 2015 fant jeg leilighet som var nærmest mulig min jobb, butikk og skole til frøken. I 2018 kjøpte jeg leilighet som var bare 2 minutter unna den leiligheten som jeg leide før. Så jeg bor i over 7 år med alt i nærheten: butikk som er 1 minutt unna huset, skole med gangavstand på ca 7 minutter, jobb som var 3 minutt å gå til, skoler som jeg var konsulent for som var nært å kjøre til, fastlege som jeg kan spasere til på 4 minutter. Etter tøffe år i Harstad uten bil med store avstander både til jobb og skole, turnusjobb og masse styr føles dette som rene luksus. Koselig komfortsone.
Saken er at jeg trives for godt i denne komfortsonen nå og kjenner på kroppen at det er på tide å komme ut av den.
For det første, fant min datter aldri til rette på Jæren. Hun har venner, men hun trives ikke. I alle 7 år søker hun til mer akademisk miljø i Stavanger og har mange venner der. Hun sitter her og drømmer om å flytte dit.
For den andre, jobben som begynte som min drømmejobb ble verre og verre og gjorde meg kjempesyk, etter at min første gode leder ble borte. Jeg er utkjørt og jeg hørte endelig på legen min, tok steget og byttet jobb. Jeg fikk den jobben jeg drømte om i 2015. I Stavanger, i mer akademisk miljø, med mulighet for faglig utvikling. Akkurat nå innebærer dette lang reisevei hver dag, jeg hater å kjøre bil og er redd kø og motorvei, så dette blir skikkelig steg utav komfortsonen min, men om det koster å ha denne jobben så bør jeg betale. Det koster å oppnå sine drømmer. Så det skal jeg.
Så tredje ting, jeg opplevde at min kjæreste ikke trivdes på Jæren heller. Som akademisk person som er vant til bylivet søkte han mer til by. Jeg må være tro mot meg selv. Jeg trives best med akademiske menn som liker bylivet mer enn natur og bygdelivet. Derfor bør jeg ta steget nå og se etter boliger i Sandnes-Stavanger området til sommeren. Det blir veldig trist å forlate Jæren med dens strender og natur i gåavstand, med parker og stillhet, rolig liv. Men sånn er det. Jeg har ikke gitt opp drømmen min om familie, og jeg har ikke klart å få god kontakt med lokale menn da vi er litt for forskjellige, så da bør jeg komme meg nærmere byen.
Det å flytte og starte et nytt liv er alltid tøft. Det er ikke bare bare. Uansett om det gjelder å bytte leilighet eller hus, eller flytte til et helt nytt sted. Det er liksom opprivelse og oppbrudd hver gang. Jeg har gjort det over 15 ganger nå på mine 18 år tilsammen i Norge. Det er tøft hver gang. Men det er verdt det.
Jeg er der hvor jeg ville være for 10 år siden, og det er kun takket være at jeg ikke trives for lenge i komfortsone. Om jeg satt fast der, skulle jeg ikke oppnådd det jeg ønsket meg i livet. Nå vet jeg hva jeg ønsker meg for neste 5 år, så da skal jeg ut igjen. Flytte og starte et nytt liv.
Jeg håper dette var oppklarende for alle som lurer:)
Tør du å endre livet ditt trutt og stadig, eller trives du godt i komfortsone?