Siden det virker som om jeg får flere kommentarer om mitt liv og hvordan dette skal gå med ny jobb og greier, så tenkte jeg å dele mine tanker rundt flytting, starte på nytt og sånt. Jeg bor i syv år her på Jæren og jeg trives kjempegodt. Jæren har egentlig absolutt alt: kjøpesentre, lege (jeg har sykt bra fastlege som jeg ikke ønsker å bytte), svømmehall, treningssenter, barnehager og skoler i nærheten, og jeg hadde jobb bare 3 minutter fra mitt hus. Da jeg flyttet i 2015 fant jeg leilighet som var nærmest mulig min jobb, butikk og skole til frøken. I 2018 kjøpte jeg leilighet som var bare 2 minutter unna den leiligheten som jeg leide før. Så jeg bor i over 7 år med alt i nærheten: butikk som er 1 minutt unna huset, skole med gangavstand på ca 7 minutter, jobb som var 3 minutt å gå til, skoler som jeg var konsulent for som var nært å kjøre til, fastlege som jeg kan spasere til på 4 minutter. Etter tøffe år i Harstad uten bil med store avstander både til jobb og skole, turnusjobb og masse styr føles dette som rene luksus. Koselig komfortsone.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Saken er at jeg trives for godt i denne komfortsonen nå og kjenner på kroppen at det er på tide å komme ut av den.

For det første, fant min datter aldri til rette på Jæren. Hun har venner, men hun trives ikke. I alle 7 år søker hun til mer akademisk miljø i Stavanger og har mange venner der. Hun sitter her og drømmer om å flytte dit.

For den andre, jobben som begynte som min drømmejobb ble verre og verre og gjorde meg kjempesyk, etter at min første gode leder ble borte. Jeg er utkjørt og jeg hørte endelig på legen min, tok steget og byttet jobb. Jeg fikk den jobben jeg drømte om i 2015. I Stavanger, i mer akademisk miljø, med mulighet for faglig utvikling. Akkurat nå innebærer dette lang reisevei hver dag, jeg hater å kjøre bil og er redd kø og motorvei, så dette blir skikkelig steg utav komfortsonen min, men om  det koster å ha denne jobben så bør jeg betale. Det koster å oppnå sine drømmer. Så det skal jeg.

Så tredje ting, jeg opplevde at min kjæreste ikke trivdes på Jæren heller. Som akademisk person som er vant til bylivet søkte han mer til by. Jeg må være tro mot meg selv. Jeg trives best med akademiske menn som liker bylivet mer enn natur og bygdelivet. Derfor bør jeg ta steget nå og se etter boliger i Sandnes-Stavanger området til sommeren. Det blir veldig trist å forlate Jæren med dens strender og natur i gåavstand, med parker og stillhet, rolig liv. Men sånn er det. Jeg har ikke gitt opp drømmen min om familie, og jeg har ikke klart å få god kontakt med lokale menn da vi er litt for forskjellige, så da bør jeg komme meg nærmere byen.

Det å flytte og starte et nytt liv er alltid tøft. Det er ikke bare bare. Uansett om det gjelder å bytte leilighet eller hus, eller flytte til et helt nytt sted. Det er liksom opprivelse og oppbrudd hver gang. Jeg har gjort det over 15 ganger nå på mine 18 år tilsammen i Norge. Det er tøft hver gang. Men det er verdt det.

Jeg er der hvor jeg ville være for 10 år siden, og det er kun takket være at jeg ikke trives for lenge i komfortsone. Om jeg satt fast der, skulle jeg ikke oppnådd det jeg ønsket meg i livet. Nå vet jeg hva jeg ønsker meg for neste 5 år, så da skal jeg ut igjen. Flytte og starte et nytt liv.

Jeg håper dette var oppklarende for alle som lurer:)

Tør du å endre livet ditt trutt og stadig, eller trives du godt i komfortsone?